Oz.

Som de fleste har faatt med seg, saa bor jeg naa paa andre siden av verden. For aa foelge med paa hva som skjer der, les http://elisabethdownunder.wordpress.com/ i stedet! :)

Klump med stress.

Jeg kaldsvetter og magen vrenger seg. Eksamen er ikke bra for helsa, det har jeg funnet ut i dag. Jeg har vært effektiv, sulten, svett og redd. Da er det fint å ha noen å være det med. Og at middagen kommer kjørende. At gamle klassekamerater stiller opp på bilder da jeg er stresset og nervøs setter jeg fryktelig stor pris på. Takk, Ida!

Klumpen i magen er fylt med eksamenstress og reisenerver. Jeg har lyst til å legge meg i fosterstilling i et hjørne, lukke øynene og glemme alt stresset og nervene og bare være i fosterstillingen min. Med deg.
Det er altfor mye å huske på. Da kortslutter hjernen min, og jeg blir sittende med et tomt blikk ut i rommet. Det er min liksom-fosterstilling. Det er et sikkert tegn på at nå, nå er Lissen sliten i hodet sitt.
Men så får man litt skryt og spark i stumpen. Da funker hjernen igjen, og ting er greit.
Bare jeg ikke glemmer noe. Det kan ikke skje. For da må jeg jobbe på Mega resten av livet. Og for å være helt ærlig, så frister ikke det så veldig.

Men snart er jeg ferdig her. Ferdig med eksamen og flytting. Da skal vi kose oss på Flisa. Bare slappe av, unntatt da jeg skal til tannlegen.
Akkurat nå orker jeg ikke tenke på hva som skal skje om 24 dager.
Det er for mye oppi hodet, og jeg vil bare kose meg.

Tur. Og tur.

vi har vært på tur. To turer, faktisk! Først til Kr.sund, der bildene våre falt i gulvet og regnet kom fra himmelen. Der alle ble fulle, noen mer og oftere enn andre, og alle hadde det gøy. Men så fikk vi kjeft, for vi var visst en forferdelig gjeng å være på tur med. Når skjedde det? Vi er jo en awesome gjeng! Kanskje noen ikke takler vår awesomeness. Kjett for de.

Så dro vi til Danmark. I min vakre, udødelige dieselpurke. Som den distré personen jeg er, måtte jeg stoppe i en rundkjøring midt i Oslo for å finne ut hvor jeg skulle, og kjøre i rundinger inn til båten. Vi har nå funnet ut at jeg har det etter mamma. Dette ble en tur med fyll, kos, stygge bilder, fine bilder, og masse latter. Det ble en tur med misforståelser, frekkheter, mat, cola og nye mennesker. Vi lærte at om man er en kjent og god fotograf, er det greit å kle av seg foran studentene man skal ha workshop med, og ikke være i seng før halv sju på morningen. Vi har lært at sand i kameraet lønner seg ikke, og at man må kle seg etter forholdene. Og språket der nede er uforståelig, og det er det ikke noe å gjøre med. Jomfruhummer er det samme som scampi, og det er fryktelig godt med hvitløk på. Jeg har lært at jeg er frekk med alkohol innabords. Innskild AK. Håper du tilgir meg en dag, for du er ganske viktig. Vi har lært at ikke alle bryr seg like lite som andre om ting som skjer i morgenskumringen. Og vi har lært at det lønner seg å ha en lugar da man kjører båt om dagen.

Så vil jeg fortelle om den kjære, vakre bilen min. Den udødelige bilen min.
Den kjøpte jeg brukt for to og et halvt år siden. Ikke alt stemte med den da, men det ordna pappa. Så rusta ledningene til frontlyktene mine. Så slutta det ene vinduet å virke. Så slutta det andre å virke. Så ville ikke bakluka lukke seg igjen, også frøs passasjerdøra. Tankmåleren må man kjenne godt til for å forstå, og speedometeret lever litt sitt eget liv. Etter alt dette skjedde, gikk bilen min som smurt, og jeg ble overbevist om at den var udødelig.
Så kommer vi til dagen vi skulle hjem fra Danmark. Vi hadde kjørt av båten i Oslo, og var på vei hjem til Flisa for å få litt mat før turen gikk til Trondheim igjen. Vi kom nesten til Kongsvinger. Da lager bilen min en rar, brummende og skrapende lyd. Vi stopper, og titter under. Der henger eksosanlegget mitt bare noen centimeter over bakken. Faen. Ringe pappa. De andre hadde det hysterisk morsomt, og lo av den udødelige bilen min. Pappa sa at jeg hadde en strikk i bagasjen som jeg kunne henge det opp igjen med. Vi klarte det til slutt, og kjørte pent hjem. Mens vi spiste, lekte pappa McGyver. Det ble ståltråd, strikk og ekstra rør. "Det går fint helt til vi skal ha den på EU-kontroll. Pætter er forbruksvare, vettu!" Takk, pappa.
Så vi klarte turen Flisa-Trondheim knirkefritt. Vi fikk til og med se en flaggermus, en rev, en harepus og fire elger. Ingen moskus, men det er greit.


"Du har jo ikke kontroll på åpningene dine, du."

Én vei.

Nå er det gjort. Én vei. ÉN VEI! Om 60 dager, 8 dager og 51 minutter er vi på Rygge. Der skal det gråtes og koses og kysses og vinkes og kanskje knekkes litt sammen. Så letter vi fra vårt fedreland og lander i London. Der blir det over 12 timer venting, hvis vi kommer oss på riktig flyplass. Også er det grusomt lenge på fly. Et stopp i Singapore på tre timer. Lande i Brisbane med jetlag og flytryner, så fly til Townsville. Der skal vi bo i ett og et halvt år. Det er lenge, men samtidig kort. Det kommer til å gå fort. Og man får besøk, og kommer til å ha det gøy i bassenget, black board-rommet og på skolen.
"Du drar ikke fra meg, du drar bare før meg." Det er koselig å høre da jeg får et emo-øyeblikk.

Mamma sier vi skal døgne før jeg skal dra. Det blir nok bare grining. Men bare jeg kommer meg ned dit, får jeg mye annet å gjøre, og da skal jeg prøve å holde meg, for alle sin skyld.
For vi skal ha det gøy! Vi skal bli brune, plaske i bassenget, tegne på veggene. Og danse med haien og leke sisten med krokodillene. Og plutselig har det gått ett og et halvt år. Svooosj! Og da lurer vi på hvor tida ble av. Om mange år kan vi fortelle barnebarna våre om vår tid på andre siden av verden, og hvor gøy vi hadde det. De skal se på oss med store øyne og si "svømte du virkelig med hvithai, bestemor?" Og jeg skal le, tenke tilbake og si at ja, det gjorde jeg. Hver uke!

Ja, det blir en fin tid. Bare man kommer seg gjennom avreisedagen.

Nesten-krasj og drømme-bestefar.

Vi har vært i Kr.sund. Litt av en tur. På vei dit holdt vi på å drukne. Og det regna og blåste. Så falt bildene våre på utstillinga ned, og ville ikke opp igjen. Så fikk vi en kald, liten, trang hytte, mens resten fikk store, varme, fine leiligheter. Vi var negative og deprimerte. Men Andreas fikk humøret vårt oppover. En vakt måtte vi ha hver, og jeg var så heldig å sitte vakt for verdens søteste gamle mann. Leif Preus. Fotograf, og alles drømme-bestefar! Rundt 90 år, og han snakket med alle. Håndhilste på alle, og var virkelig interessert i det alle sa. Til og med det jeg sa. Aaaww.
Regnet fortsatte, men vi var ikke fullt så negative lenger.
Siste kvelden presterte jeg å miste den kjære mobilen min i vasken. Den spraka litt, og ble stille. Den drukna i stedet for oss. Ser man sånn på det, var det jo ganske greit.
Peppes ble rikere pga. oss, og vi hadde det fint. Bra tur.
På båten tilbake holdt vi ikke på å nesten drukne. Vi sov, og det var digg. Men vi var skitne. Det føltes som vi hadde vært på speiderleir en uke, og jeg hadde et stort behov for å dusje. Etter en tur hos Sandra for å låne en mobil, var det godt å komme hjem til Emmy som lagde middag mens jeg dusja lenge.

Nå teller vi den til Skagen. Det blir gøy! Og roadtrip opp igjen. I min kjære citroën<3

Reiseklump.

Sola skinner. Akkurat nå, hvertfall. Jeg krysser armer og ben for at vi får fint vær i Kr.sund, for det var så kos i fjor. Og bedre blir det i år! Vi er flere som reiser, vi skal ha utstilling, og slipper for det meste å sitte vakt.
Svettefot, Lillefot, Karatefot og Fastefot skal på nye eventyr, og det blir awesome! Det blir Burger King, Peppes, draincock og iskalde dusjer igjen. Kanskje det vanker en øretekt på Lillefot igjen også?

En helg på Steinkjer med min kjære og svigers. Det var kos, jeg slapper ordentlig av der. Godt med litt hjemmelaget mat, fint vær og hyggelige mennesker. Det er ekstra hyggelig da niesen til Erik spør om jeg er glad i ho, og ho sier ho er glad i meg også. Da blir Lissen varm i hjertet sitt.

Men så har det begynt å gå opp for meg at jeg skal dra. Langt. Langt vekk fra mine nærmeste. Og jeg skal være der lenge. Ikke misforstå, jeg gleder meg veldig, men klumpen i halsen dukker opp da jeg tenker på den dagen jeg skal være mental case på Gardermoen. Og de jeg skal si hade til før jeg drar på Gardermoen. Nå vet jeg at de fleste er her da jeg kommer igjen, og takket være dagens teknologi kan man jo snakke med hverandre på tvers av tidssoner og kontinenter når som helst og nesten hvor som helst. Mange sier de skal på besøk til med. Jeg tror på 3% av dem. Erik, mamma og pappa, marianne og mine fettere. Jeg er ikke bitter for at folk ikke skal besøke meg, det er jo tross alt på andre siden av verden. Kanskje man sier det for å være hyggelig?
"Skal du bo alene i bushen i Asia et sted i tre år? Jeg kommer og besøker deg, det lover jeg!"
Hvor mange var det ikke som sa de skulle besøke meg i Trondheim, som aldri dukket opp? Jeg trur det er av ren høflighet man sier sånt. Jeg sier jo også sånt, men det skjer aldri.

Så til dere som blir igjen i fedrelandet; ikke stikk før jeg kommer tilbake!

Kassadame eller fotograf?

Endelig. Hodet og sjelen kan slappe av og bare nyte våren. Tema 14 er levert, det er ingen vei tilbake. Og en stor takk til Monica. Takk for at du holder ut med maset mitt, og mine nesten-tårer. Du er ganske så ålreit.
Boka er bestilt, DVD'en er levert, refleksjonsnotat og en for kort fordypning er sendt inn. Men enda føler jeg at noen mangler. Jeg har glemt noe. Og det kommer til å resultere i at jeg blir kassadame neste år også. For da vil ikke Hong Zhu ha meg på skolen sin. For jeg er for dårlig.
Kanskje AK joiner meg bak kassa også, man vet aldri. Mens Sandra og Monica og Lene og alle de andre blir rosa og brune.
Men den bekymringen får jeg ta hvis det skulle vise seg at jeg skulle mangle noe.

Ellers om dagen flyter jeg fortsatt på mine rosa skyer. I snart fem måneder har jeg gjort det nå, og jeg liker tilværelsen min veldig godt.
Levert oppsigelse har jeg også, og det liker jeg. Betalt depositum til JCU har jeg gjort, liker det også.

Og tidlig i dag tidlig, kom Hopen med buss til byen. Ho kjøre buss pga dumme Island. Men det er kos. Vi skal kose oss.

Jeg likte å kjefte bittelitt i refleksjonsnotatet mitt.