Australia og staben.

Etter mange dager med utsliting av oppdater-knappen på mailen min, kom det.
"Du har mottatt et tilbud", sto det. Jeg ble glad! Også ble jeg litt trist. Så var jeg gladtrist resten av dagen. Mamma og pappa ble også litt gladtriste tror jeg. Det tror jeg Marit, Thomas, Ida, Annette og Marianne ble også. Og Erik.
For disse menneskene skal jeg dra fra. Disse herlige menneskene, som jeg egentlig ikke klarer meg uten i ett og et halvt år. Men så får man kanskje bare denne ene sjansen til å bo i utlandet. Og da er man dum hvis man ikke tar den sjansen, mener nå jeg. Særlig hvis man har villet det her i to år.

Og jeg skal jo dra med andre herlige mennesker.
AK skal være min økonomiansvarlig. Kanskje ho bare skal få alle pengene mine?
Sandra skal være min (og egentlig alle andres) teknologiansvarlig.
Monica skal være min hore, som jeg kan selge da jeg er fattig fordi AK ikke har vært streng nok.
Bodø skal være min rådgiver. Fordi han alltid er ærlig.
Læne skal være min inspirasjon. Fordi ho er kreativ.
Ole skal være Sandras assistent. Fordi han også er flink med sånt.
Da Erik kommer i desember skal han bare være kjæresten min. Fordi han er best til det.
Og jeg kan bidra med ugjennomtenkte utsagn, og få alle de ovennevnte til å føle seg smarte.

Så jeg gleder meg. For med disse menneskene kan det ikke slå feil.

Det verste blir avgang fra Gardermoen.

Pass på, pass på.

Det er mye man må passe seg for. Ikke ha på masse varme i setet på bilen, da får du hemoroider. Heller ikke trøkk til for mye på do, da kan også hemoroidene komme. Og hvis man holder seg for lenge med å gå på do, kan lukkemusklene bli slappe. Da gjør man i buksa innen man er 60. Man må ikke underernære kroppen, da blir man som Posh-spice. Lollipop. Det vil si et veldig stort hode i forhold til kroppen og ribbein tytende ut hvor som helst.
Man må også passe seg for å bruke mye penger. For plutselig er det ingen penger igjen, og man blir skuffet og sinna på seg selv. Man kan få lyst til å piske seg selv litt, men det anbefales ikke.
Man må passe seg for haien. Det sier AK. Og de giftige paddene, de gir deg hjerteinfarkt. Og sikkert dårlig ånde.
Men det man må passe seg mest for, er å snike i køen på matbutikken. Da klikker det for den hissige taxisjåføren du snek foran. Man kan tenke seg at han sliter på hjemmebane med utro kone og tenåringsbarn. Da skal man ikke snike. Da hever taximannen stemmen, nemlig. "Har du hørt om kø?? Så still dæ i'n da, for faen! Æ va før dæ! Fy faen, du gikk foran mæ."
Så kaster han sine varer foran dine, fråder litt, men smiler som om ingenting har skjedd til den litt nervøse kassadama som også later som hun ikke hørte noe, i frykt for å få en strak høyre.
Du blir også litt hissig, det må da gå an å si i fra på en litt roligere måte? Men du later som ingenting og smiler til kassadama du også. Da du kommer hjem forteller du historien til de fjorten barna og tre konene dine. "Typisk nordmenn".

Det er bedre å danse med haien enn å snike i køen.

Innlegg nr. 100.

Hurra?
Ting begynner å falle på plass, og tida løper fra meg. Det er i sånne stunder jeg er både glad og bitter for at jeg har en jobb. Jeg trenger pengene, men jeg har jo ikke tid til å jobbe!
Jeg er nå stolt eier av et nydelig, rosa dukkehus. Hvis jeg klarer å sette det sammen.
Basseng er i boks, takk til hyggelige dama på hotellet.
Kjolesying starter i morgen. Ca. To eller tre modeller short, men det er ikke det vanskeligste. Mangler sponplate, litt små møbler, fargerik sminke og vannfaste øyevipper/sminke og litt klær.
Jeg kan egentlig starte. Jeg er redd for å glemme noe viktig. Som utplassering for eksempel. For det har jeg ikke lyst til. Heller ikke særlig lyst til å skrive, men det ender vel opp med det.

Ellers svever jeg fortsatt på en rosa sky. Jeg koser meg hver dag, og kunne ikke hatt det bedre. Kanskje det er derfor jeg blir litt fjern? For jeg fikk kjeft. Fordi jeg har glemt blåturen. Kjeften får komme, det er greit, jeg begynner ikke å grine. Besøk den helgen blir like koselig, hvis ikke koseligere. Så det så! Hadde vært gøy å vært med på tur også, men man får ikke til alt. Særlig ikke da man er så fjern som jeg er. Prosjektet svømmer i hver krok av hjernen min. Innskild AK og Sandra.

Jeg oppdaterer innboksen på mailen min hvert minutt. Jeg er den eneste som ikke har fått.