lørdag 26. desember 2009

Jul og sånn.

Julaften er over. Man er storfornøyd med utfallet; bjønnfitte, lommebok, klokker, praktiske ting, fin kalender, penger og bok om Australia. Man har spist mamma sin gode mat, og slappet av. Gått en knøtt liten tur, og sett de fleste.
Så er det her savnet. Jeg savner Erik. Seks dager og tolv timer siden vi sa hadet til hverandre, og det føles som en måned. Og da blir jeg ekstra glad da jeg får høre at han kommer tre dager før til Flisa enn han egentlig skulle! Sommerfuglene flakser litt, og det drar litt i munnvikene.

Men først skal jeg konsumere masse mat med Marit, tante Inger og co. Så skal jeg og Marit snu Elverum på hodet med vårt fantastiske nærvær. Så kommer mor og far. Så jobb en dag, så fri, så jobb også hente Erik på togstasjonen. Det går fort! Det bør det gjøre.
Jeg skal vise fram Flisa. Det er vel gjort på fem minutter, og resten av tiden før vi drar til fantastiske Trondheim, skal vi bare kose oss. Jeg gleder meg.

Så er det å ta dumme eksamen på nytt. Penger, koster det. Men kos blir det i Trondheim også. Jeg håper på umiddelbar kos på Lade, Buran, Nonnegata eller i Palasset.

Så god jul til alle, vi ses snart! I wove you. Men det vet dere allerede.

fredag 18. desember 2009

Hjem.

Det er ferie. Man har levert mappa, fått vite at man strøyk, og man har pakka kofferten. Man har sagt hadet til mennesker man er glad i og kommer til å savne.
Men samtidig gleder man seg. Julegata på Flisa, mamma sin mat, hvitt på bakken og alle kjære der hjemme. Det blir en koselig ferie, og jeg gleder meg. Jeg skal kose og spise og sove og drikke og jobbe. Akkurat sånn en ferie skal være.
Hjemmelagd mat, karameller og kaker. Alkohol, familie og venner.
Og andre januar får jeg besøk. Jeg gleder meg veldig til det. Vise fram nykjøpingen, som pappa sier.

Til dere som ikke skal til Flisa i ferien, vi ses på nyåret.
I wove you!

mandag 7. desember 2009

Bygdefest og svigers.

Sterk Reklame er ferdig. Litt skuffelse ute og går, siden vi ikke vant. Ikke blant topp tre en gang. Bygdefest hadde slått bra an i reklamebransjen det er jeg overbevist om.
Besøk på jobb på torsdag av fulle mennesker gjorde dagen litt bedre, men stakkars kundene. Andreas mente alle skulle få besøk av kvinnfolk, og at han og jeg og rfsu skulle ta en tur på bakrommet. Tornerose hadde "nice ass" også.
En og en halv time ble tilbrakt på Burger King. Takk til Pott. Der lærte vi at dansk er uforståelig, og man trenger ikke 4358 små poser med salt, pepper og ketchup. Men engelskmenn blir glade for en gratis halvliter.

Så bar det til Steinkjer. Man skulle møte svigers for første gang. Det var nervøse sommerfugler og skilpadder. Men det hadde jeg jo ingen grunn til å ha, så de forsvant fort. Det gikk veldig bra, helt til man ble stupdritings og danset med svigeronkel og fikk karsk over hele låret. Byen husker man ikke, og man blir kalt voldtektsmann.
Men man fikk koselig julekort. Og på nyåret kommer det 28 stk av Nilsen-slekta med buss til Flisa. Baileys var visst en slager.

Så nå blir det mappejobbing til mandag igjen. Men man skal kose seg, og glede seg til jul. For neste uke drar jeg hjem. Endelig, etter et halvt år. Mamma sin mat, kos med jentene og forhåpentligvis kamp med Marit. Og kos. Masse kos. Og jobb og bilkjøring. Hurra!

torsdag 26. november 2009

Om skilpadder, skoeske og fnising.

Lenge siden jeg har skrevet. Jeg må skrive oftere. Men ting har skjedd, som jeg nå skal fortelle om. For noen uker siden var jeg ensom. Ikke alene, men ensom. Nå er jeg på langt nær ensom lenger. Jeg fins ikke ensom, og smiler hele dagen. Jeg fniser og bryter ut i latter uten grunn. Så blir jeg sittende og stirre på noe som ikke er foran meg, lukke øynene og smile enda mer. Kanskje jeg er teit? Men han som er grunnen til at jeg er sånn sier at det er greit. Han er også litt teit. Vi er teite sammen.
Det er også sommerfugler inne i bildet. Eller skilpadder. De er ikke nervøse og høye på speed lenger, de dukker opp nå og da og får meg til å smile. Igjen, men på en roligere måte. Så vi liker sommerfuglene og skilpaddene. Det er nemlig lenge, lenge siden de har besøkt.
Om dagen gleder jeg meg til å komme hjem og finne nettopp denne personen i senga mi. Ventende på meg. Er jeg sliten og stresset i sjelen min, får han meg glad og bekymringsløs med en gang. Det liker jeg godt, takk for det. Og jeg liker giraffer. Grunn nevnes ikke.

Jeg liker at jeg blir litt bortskjemt. Men for mye har jeg ikke godt av. Jeg liker samtalene vi har. Seriøse eller ikke, spiller ingen rolle som helst. Vi kan snakke i mange timer, utover natta. Men det har gått litt utover skolen. Så det får vi heller gjøre i helgene, da man har mer tid til sånt.
Jeg liker måten han noen ganger ler av seg selv av de simpleste ting. Jeg liker at alle vennene mine liker ham. Jeg liker at jeg liker vennene hans. Jeg liker måten han ser på meg på. Jeg liker måten han forklarer ting på. Jeg liker måten han smiler på. Jeg liker måten han lukter på, og at det henger igjen etter han har dratt. Jeg liker at han spør om jeg har det bra. Jeg liker bildet på mobilen hans. Jeg liker at skoesken ikke har blitt kastet enda. Jeg liker at han har skjønt at veien til mitt hjerte går gjennom magen. Jeg kunne ramset opp mer, men ikke alt passer seg her. Dessuten er det slutt på fjortisspratet nå. Men der er grunnen til at smilet mitt går rundt hele hodet om dagen.
Og jeg liker at det er flere som er som meg, du finner oss fort fnisende i gangen eller på kafé.

mandag 16. november 2009

Le Pop

I to måneder har jeg gledet meg til 14. november. I TO MÅNEDER! Jeg fikk fri fra jobb, og hadde nytt antrekk. Jeg tvang nesten folk til å bli med meg. Jeg gledet meg enormt. Og endelig kom dagen. Eller kvelden får jeg kanskje si da. Jentevors hos oss. Stemningen steg hvert kvarter. Med stemningen steg støynivået. Med støynivået steg alkoholprosenten i blodet vårt. Med alkoholprosenten i blodet vårt steg nord-norsk faktoren. (Av en eller annen grunn.) Og plutselig var klokka halv ti. Vi kledde på oss, sang en siste sang, og småtravet mot Samfundet. Jeg var klar. Jeg var så jævlig klar. Jeg måtte klype meg selv i armen hvertfall en gang. Jeg drømte ikke.
Et flertall smågira jenter på høye hæler og i konserthumør trykket seg inn i storsalen. Så kom det fire skikkelser på scena. Katzenjammer. Jeg hadde forventinger høyere enn kornsiloen på Flisa. Og det er høyt.
Jeg gikk ut fra Samfundet med mannestemme og gjennombløte klær av øl og svette. Jeg hadde hold og pusteproblemer (grunnet for trang kjole og manglende kondis). Jeg gikk ut fra Samfundet med ett stk gigantisk smil rundt munnen. Jeg klarte ikke slutte å smile, og Malene sine sprell langs veien til byen toppa det meste.
Jeg har ikke ord, for hvor gøy jeg hadde det. Det var trangt, svett, bløtt og helt fantastisk. Erik sier han aldri har sett meg så blid før. Og da lurer jeg på om den konserten faktisk var det beste øyeblikket i mitt liv? Det var det nok ikke, men det er lenge siden jeg har kost meg så fælt. Med mine favoritthorer ved siden av meg, en halvliter i hånda og en herlig stemning kunne ikke ting vært bedre. Jeg fikk liksom ikke hylt eller hoppa eller klappa nok. Unnskyld til Sandra som klaga over øresus etter å stått ved siden av meg. Og unnskyld til AK, hvis jeg hoppa på deg, det er godt mulig.
Jeg skal stå på første rad neste gang de spiller i nærheten av der jeg er. Jeg skal kunne sangene enda bedre. Og jeg gleder meg allerede.



Pick me up and drive me home

Crank crank crank crank
Crank up the volume
Pull up the tights
To your wuthering heights
No means no, no means no

You sell tickets to a funeral
'Cause you need tickets to Katzenjammer

mandag 9. november 2009

Edru og forvirret.

Min første edru helg siden reunion. Og mamma og pappa på besøk. En fin helg. Med god mat, intern mobbing, kafé, håndballkamp og kos.
Det har også vært en forvirret helg. Men da er det ålreit med terapi i Palasset. Jeg takker dere, horer. Klokere ble man kanskje ikke, men lettere i sjela. Bittelitt. Igjen; takk.

Med litt gris, forvirrede tanker og et touch av angst gleder vi oss til workshop med Jens Haugen i morgen. For i dag kom nemlig litt av kreativiteten igjen. Det er en isnpirerende mann, denne Jens Haugen. Og jeg liker at han er fra Hamar. Vi kan hvis vi vil. Så jeg skal visualisere mine mål. Jeg skal skrive de ned og tenke at det her, det klarer jeg. Og da skal man visst klare alt man vil. Men jeg tror kanskje det hjelper med noen få gyldne hår i stumpen.



Og bare fordi den var litt søt:

tirsdag 3. november 2009

Bursdag, penis og savn.

Jeg har blitt eldre. På papiret altså, ikke i hodet mitt. Jeg er fortsatt tre år i det naive hodet mitt.
På torsdag ble jeg 21 år. På papiret. Min søte lillesøster venta på meg på skolen med skillingsbolle og tre tente lys. Og to gaver. Så var ho med meg i studio i noen timer mens jeg fikk printet litt. Så bursdagskaffe, og med den kom Hopen. Med fly. Jeg hadde en veldig fin bursdag. Hvis man tar bort stresset med temaoppgaven. Takk alle sammen! Taco hos Sunniva var heller ikke å forakte.
Det dumme med å ha bursdag rundt den helga som var, er at jeg måtte jobbe. Fredag, lørdag og søndag. Men det er gøy å jobbe på Halloween. Jeg hadde besøk i kassa mi av mannlige nonner, noen fra Grease, engler, djevler og horer. En sang til og med til meg. Og spurte masse om kondomer.
Men selv om jeg jobbet kvelden på lørdag, feiret vi uansett. De andre var godt igang da jeg kom hjem fra jobb på lørdag, og jeg fikk sang og gaver. Lissen ble rørt. Og Martin hadde tatt tog en dag tidligere enn planlagt for å være med. Da ble jeg også rørt.
Cola, cd, kinobilletter, øredobber, undertøy, godis og penis. Ja, du så rett. Jeg fikk en penis. Med sugekopp. Så takk til gutta for den. Tror jeg. Kvelden endte med sår og skavanker på noen. Lærepenge til resten; å bære noen ned en trapp er ikke lurt. Eller å løpe ned en bakke.

Å jobbe på en søndag er ikke kjempemorsomt. Men helt greit å sitte fem timer i en kasse og være hyggelig med mennesker. Alle her er hyggelig tilbake. De sier "hei på du" og "heisann frøken" og "ha en god kveld". Jeg liker det. Ålreite studenter. Kjentsfolk var også innom. Noen stresset meg, andre fikk meg til å le og rødme.

Jeg syns litt synd på Hopen. Hun kom for å besøke meg, også måtte jeg jobbe hele helga. Men hun klarte seg nok tror jeg. Og jeg skylder ho penger. Men jeg er kjempeglad for at ho kom. Vi er litt av et team. Hun forstår meg også. Det gnager i hjernen min. Og Hopen forstår. Jeg tenker hardt. Vrir hjernen min opp ned. Jeg klarer ikke bestemme meg. Jeg vet ikke om jeg vil bestemme meg. Og tankene vandrer. Langt bort. Kanskje for langt.

Jeg savner mamma og pappa. Jeg savner Marit. Jeg savner Ida og Annette. Jeg savner Thomas. Jeg savner hjemme. Jeg savner mamma sin mat. Jeg savner til og med Flisa og julestemningen der. Jeg savner lukta av olje fra pappa sin kjeledress. Jeg savner snøhaugene som blir liggende på gården.
Emo-moment over.

Mamma og pappa kommer til helgen. Marit kommer om fire uker, og Ida og Annette om tre. Så er det snart desember, og det betyr at det snart er juleferie, og jeg kan dra hjem.
Så ting er ikke så aller verst after all.

Jeg føler meg litt ensom. Ikke alene, bare litt ensom.

onsdag 28. oktober 2009

Framtidsplaner og fascinasjon.

To hester, type fjording og kaldblods. To eller tre hunder, type rottweiler. En liten apekatt. En lama med kenguru? Ingen katt. Ingen små dyr type rotter og hamstere. To kuer, som ikke skal veltes.
Alt det er mitt, på gården da jeg har tatt over. Kanskje det blir litt Martin sitt og.


Noen ganger skulle jeg ønske jeg var trønder. Noen ord og setninger er utrolig morsomme.
"Fårrå på" f.eks. Jeg ler hver gang. Og det å kutte ut endinger på ord. Truse blir trus. Snabeltrus.
Timer blir tim. Sleng på en i her og der. Pose blir påssi. Måke blir måsi. Merkelig. Kanskje det her er nord-trøndersk, men det er gøy. Fårrå på. Hehe.
Grunnen til at fascinasjonen over trøndersk først kommer etter over et år i bartebyen, er en sang.
Jeg vet den er harry, men den er artig. Bare les den simple teksten og smil:
Æ har en drøm om dæ
Om du e gla ti mæ
Da vilj æ ligg me dæ
Kainn æ få lov,
Æ har itj sport dæ før
Vet itj helt om æ tør
Løsta bli stør å stør
Kainn æ få lov

Kainn æ få lov å
Kainn æ få lov
Du vet kor æ går å håpe på
Du vet at æ vil, du vet du kainn få
Dæffår så spør æ dæ; kainn æ få lov

Æ vet at du ska få
Mer ennj du håpe på
Vesst æ får fårrå på
Kainn æ få lov
Farsken kor du e stri
Vankelig å få på gli
Tænk dæ kor godt d bli
Kainn æ få lov

Kainn æ få lov å
Kainn æ få lov
Du vet kor æ går å håpe på
Du vet at æ vil, du vet du kainn få
Dæffår så spør æ dæ; kainn æ få lov


Å velte kuer er ikke snilt.

mandag 26. oktober 2009

Late night walk.

Dagen i dag, en ikke-fyllesjuk-dag faktisk, skulle gå med til masse redigering og planlegging. Det var planen. Det skjedde ikke, da jeg fikk lpne sesong fire av Prison Break av Emmy. Så hele dagen har gått med til å ligge i senga og sikle på Wentworth Miller. Jada, urutinert og teit.

Så, etter en hel dag i senga, måtte jeg ha frisk luft. Så jeg gikk på tur. Ikke alene, Erik var med.
Vi gikk på Møllenberg. Opp en bratt bakke og litt bortover. Erik ville på festningen. Jeg tenkte det var greit, fin utsikt og greier. Men det er mørkt rundt festningen. Veldig mørkt. Fugler som flakser ble plutselig kjempeskumle, og jeg så skygger som ikke var der. Dette syntes Erik var gøy. Han prøvde bare å skremme meg tre - fire ganger. Men han fikk like dårlig samvittighet hver gang. Fint.
Utsikten fra festningen er fin. Man ser alt. Men ikke Peppes-skilt tydeligvis. Det var Trondheim Torg. Ja. En båt i det fjerne, og masse busser på Elgseter bru.
En fin kveld. Masse stjerner, vindstille og klart. Ikke for kaldt heller, helt perfekt.
Etter en god stund med sitting på benken og samtaler om det meste, gikk vi ned igjen.
Vi er gode på å mobbe hverandre, jeg og Erik. Vi finner alltid noe å kommentere. Men det er greit, for ingen tar seg nær av det. Akkurat som med horene mine. Det liker jeg.

Så, det blir nok flere turer på festningen. Men er det mørkt, går jeg ikke alene. Da er det bedre å gå med noen som skremmer meg bare bittelitt.

onsdag 21. oktober 2009

Klapp og hurra.

Jeg føler bare for å skrive. Et eller annet. Jeg har spist for mye i kveld, og jeg klarer ikke slutte. Slik er det alltid, særlig etter jeg sluttet å snuse. (klapp til meg selv for å ha klart å slutte, forresten. *klapp*) Jeg klarer ikke slutte å spise godis heller. Takk til Torstein, som ga meg den i går. Du er skyldig i at jeg sikkert spyr om en times tid. Vi var nemlig på kino i går. Upperdog. Litt skeptisk, siden man ikke hadde hørt så mye om den, men vi var fornøyde. Fnisete, og fornøyde. Litt satt ut da plutselig det var en penis over nesten hele skjermen, men sånt skjer jo.

Workshop i dag. Kjempegøy! Modeller og stylister. Sånn som det skal være. Jeg kunne holdt på fortsatt, så gøy var det. Og i morgen skal jeg ta de første bildene til min serie. Fått med en stylist, og skal kle opp/av Marianne. Location er også ordnet, hurra for jukebox i byen. Jeg har rota gjennom undertøyet til Emmy, og kjolene på Sukker. Jeg er klar. Dette skal bli en bra serie. En jeg skal kunne stå for. En spennende, variert, interessant og sexy pin-up serie.
I morgen er også første dag på jobb. Jeg er å finne bak kassa på Bunnpris på Bakklandet annenhver torsdag og annenhver helg. Hurra for mer penger! For jeg har selvfølgelig klart å bruke opp mesteparten av stipendet mitt igjen. Det er noe som aldri kommer til å forandre seg. Jeg skuffer meg selv den tjuende dagen i hver måned. Nesten tomt. Så litt lønn skal bli bra!

Jeg venter og venter. På mange ting.
Bursdag og forhåpentligvis feiring neste uke.
Hopen kommer på torsdag.
Martin skal lage middag til meg.
Mamma og pappa kommer helga etter bursdagen min.
Helga etter det, 14. november for å være nøyaktig, er det Katzenjammer konsert.
Så kommer Ida og Annette, og det er Twilight-premiere.
Så kommer Marit, og vi skal kose oss.
Så er det 1. desember, og det betyr sjokoladekalender.
Så er det nesten juleferie, og det betyr mammas gode mat og mine kjære der hjemme.

Et bra halvår.

mandag 19. oktober 2009

Jeg venter på dere.

Lissen lovte at Martin kunne få sove hos ho natt til søndag, fordi Martin ikke hadde nøkler hjem til seg. Da Lissen og Martin kommer hjem, ligger Jens i senga til Lissen. Absurd? Ja, for Lissen har ikke snakket så mye med Jens. Og Jens går i første klasse, og han har hengt mest med noen andre. Morsomt? Ja, fordi det var så absurd. Stakkars Martin gikk hjem, men han hadde fått tak i Axel så det ordna seg.

Mat og kjærleik hos Sandra i går. Det er alltid bra dagen derpå. Særlig etter en tre-dagers. Da blir man sliten. Man prøver å huske, men nei. Det er bare å gi opp. Noen ting kan dukke opp. Og enten ler man, rynker på nesa eller rødmer og skammer seg. Vi gjorde samtlige ting.
Og ofte er jeg glad for at det bare er oss der og ingen andre. De hadde snudd tvert ved grensa til Lade. Men jeg liker oss.
Og tydeligvis har personligheten veldig mye å si ute på byen.

Også vil jeg benytte anledningen til å uttrykke min medfølelse for min kjære Annette i store, stygge Oslo. Jeg går meg også bort. Jeg vet heller aldri hvor jeg er, og jeg er elendig på å forklare meg. Jeg fester fast håret mitt omtrent hver dag i hårføneren, og jeg kan ende opp med å gå langt med bag fordi jeg ikke kan bussrutene. Du er ikke alene. Alt det her kommer til å bli borte bare du og Ida kommer dere hit. Da skal jeg klemme dere og vi skal kose oss masse. En måned og en dag igjen. Annette kommer først. Vi skal løpe mot hverandre på togstasjonen og rope ut "herregud, som jeg elsker deg!" Også skal vi kaste oss ned på gulvet og rulle rundt. Så skal vi hoppe og sprette ut derifra, og gå hjem og legge oss og sove litt til. Så skal vi møte Ida. Da skal vi klemme og rope og rulle mer, også kanskje spise litt. Så vanker det premiere på Twilight Saga: New Moon.
Jeg har en ting å si; jeg sklir ned på gulvet med en gang, og jeg kommer ikke til å klare å reise meg opp igjen.

Også skal vi drikke oss sanseløse, som bare vi kan. Vi skal væra kjempeinterne og prate drit som bare vi kan. Vi skal be snowboardet gå og slå av lyset etter seg. Og vi skal ha på oss blått i alle regnbuens farger.

Jeg venter på dere.

mandag 12. oktober 2009

Tema 12.

Yes. Idéen til tema 12 er klar. To av modellene er klare. Jeg føler meg klar. Jeg har skribla i boka mi. Brukt en god del timer i dag på idéen. Nå er det bare å gjennomføre. Jeg skal klare det, uansett. Jeg skal bli stolt av bildene mine. Det er ikke alltid. Men nå skal jeg klare det. Fordi jeg vil, og fordi jeg bryr meg, og fordi jeg interesserer meg. Derfor.
Og Sandra sier jeg kommer til å få hjerteinfarkt. Jeg bekymrer meg for mye da folk henger litt etter. Spesielt Magnus. Vet ikke hvorfor, det er sånn. Man må vel passe litt på "broren" sin vel? Men meg selv først nå. Min temaoppgave først.
Jeg lurer på om jeg kunne trengt en modell til. For å variere serien min litt. Får se om jeg ser noen som egner seg. Så langt er det Sunniva og Marianne som skal gjøre som jeg sier. Og Sunniva gleder seg, og det er jeg glad for!

Hvis noen har en hest, en ku, en 50-tallsbil, et kontor, en retro bar, en kjeller eller en gammel togstasjon å låne bort, tas det imot med stor takk. Eller et propellfly.

torsdag 8. oktober 2009

Guts og intimfest.

Først; gratulerer så mye med dagen til Gina! Du skal få en stor klem på lørdag.

Så. Tema 11 er levert og bedømt. Bedre tilbakemeldinger enn jeg hadde regnet med. Kanskje mine medstudenter ikke har guts til å rakke ned på sine klassekamerater? Det må man ha guts til. Guts på boks helst, det sier Magnus. Men det er gjort. Neste tema er mote. Jeg gleder meg. Hodet mitt sprenges snart av idéer. Bare Thomas kan dra den spinkle ræva si opp hit til meg, så jeg får ta bilde av han. Min kjekke bestevenn. Og meget fotogene bestevenn.

I morgen er det fest. Intimfest på Lade. Jeg gleder meg. Det er den ørtende intimfesten vi har, men jeg gleder meg masse. Selv om kanskje ikke hele verden kommer, har jeg mine herligste der. De jeg klemmer på, ler av, ler med, peker på, som peker på meg og som holder ut med mine til tider blonde utsagn. Nå håper jeg jo at mange andre kommer også, for kanskje å bryte litt opp i vår usannsynlig interne humor. Jeg tror vi trenger det. Krydre hverdagen litt, med folk som ikke nødvendigvis skjønner ting som hinter til våre flaue, unevnelige erfaringer. Så flaue at vi må tulle de bort, og sette uskyldige navn på dem. Men igjen, det er det som er gøy. Å le av hverandre.
Det er vår måte å si at vi er glade i hverandre på. Bortsett fra Martin, han sier han er glad i meg da han sa noe jeg egentlig ikke skulle hørt. Jeg er ikke to år. Men jeg er glad i Martin også, så det er greit.
Jeg håper alle kommer. Til tross for ting som har skjedd som tar mye plass i hodet og humøret. Det kan fikses. Med oss kan alt fikses. Vi syr og plastrer og klapper på og klemmer. Det er det vi er best på. Klemmer. Det løser alt, og dagen blir trettito ganger bedre. Prøv det selv.

Fest med Sunniva på lørdag. Jeg gleder meg, Sunniva er utrolig morsom å drikke med. Jeg blir tre ganger så full bare med å være i samme rom. Fantastisk! Og jeg skal få se i klesskapet hennes. Håh.

En dag skal du få plukke ut antrekket mitt. Det kan bli en spennende dag.

mandag 5. oktober 2009

Jeg vil, jeg vil. Men får jeg til?

Jeg vil mye om dagen. Jeg vil ha ting. Jeg vil få til ting.

Jeg vil ha ny Mac. En dyr en, sier OleMartin.
Jeg vil ha penger. Men å vinne i lotto er visst ikke peanøtter.
Jeg vil ha snus. Men det nekter jeg meg selv.
Jeg vil ha cola. Men det nekter jeg meg selv litt også.
Jeg vil ha klær. Masse klær. Men henviser til punkt om penger.
Jeg vil ha noen til å fylle det lille tomrommet mitt. Men jeg er kresen.
Jeg vil ha masse billetter til UKA. Henviser igjen til punktet om penger.
Jeg vil ha alle vennene mine hjemmefra opp hit. Men folk er forskjellige og vil forskjellige ting.
Jeg vil ha mamma sin mat hvertfall en gang i uka. Men mamma er ikke her.
Jeg vil ha en rottweiler. Men det er ikke lov.

Jeg vil bli full og herlig på fredag med mine hoes and pimps. Det kommer garantert til å skje.
Jeg vil komme inn på skole i Australia. Det kan jeg klare.
Jeg vil ha med meg horene mine. Det kan jeg også klare.
Jeg vil ta en fantastisk moteserie. Det er ikke umulig.
Jeg vil plutselig slå gjennom og alle vil beundre meg. Jeg vet jeg er litt vel optimistisk nå.
Jeg vil vokse fra min distré personlighet. Det skjer vel aldri.
Jeg vil vite hva jeg vil med meg selv og fremtiden min. Det er det vel kanskje ingen som vet.
Jeg vil bli kjempeselvstendig og klare alt selv. Med litt jobb og personlig økonomi-person, kan jeg få det til.
Jeg vil aldri vokse av meg barnet inni meg. (Mentalt, jeg er ikke gravid, slapp av.)
Jeg vil svømme med hvithaien. Det skal jeg uansett hva du sier, AK.
Jeg vil ta dykkelappen. Det må jeg for å få svømt med haien.
Jeg vil slåss med en liten kenguru. Tror det er litt gøy, hvis den er liten.
Jeg vil være en gledesspreder. Tror jeg klarer det noen ganger.
Jeg vil klemme hver dag. AK?

Og sist, men ikke minst, jeg vil finne ut av mine små, teite og sikkert åpenlyse spørsmål.

søndag 4. oktober 2009

Pernille. Og Sandras dverg-spekulasjoner.

Edrukveld i går. Jeg liker det, man ødelegger ikke hele helga, og kan ha en produktiv søndag til en forandring.
Jeg bor med noen søte jenter. Bak all drittkastingen er vi veldig søte.
I dag tidlig, 07.32 for å være nøyaktig, går døra mi opp. Pernille lister seg inn med dyna rundt seg. Jeg blir urolig, og spør hva det er. Hun er ensom, og vil sove med meg. Så ler hun. Høyt, av seg selv. Jeg blir glad, for jeg skjønner fort at Pernille fortsatt er litt full! Hun sier hun skal være stille, men hun slutter ikke å le. Jeg ler også. Emmy putter plutselig hodet sitt inn også, fortsatt litt bedugget. Hun skal rekke flybussen og flyet hjem. Vi blir uten Emmy i en uke. Emmy sier hade, vi sier god tur, og hun drar. Pernille fortsetter å le. Etter hvert sovner jeg, og da jeg våkner er Pernille borte. Hun er i Emmy sin seng da, fordi hun trengte en pc. Jeg ler litt av Pernille og lager meg frokost.


To ikke-dverger kan få dverg-barn. To dverger kan få et ikke-dverg-barn.
Spørsmålet er da, i følge Sandra; er en dverg-baby mindre enn en vanlig baby? Hvis den er like stor, sliter ikke dverg-mammaen litt da? Sandra lurer veldig på om hun i det hele tatt greier å holde en vanlig baby. Vel, Sandra, jeg vet ikke, men jeg kan hjelpe deg med å prøve å finne noen svar.

lørdag 3. oktober 2009

Fulle mennesker og gratis vafler.

Fest med første klasse. Andre klasse i undertall. Bussturer. Fulle søstre. Fulle horer. Fulle fotostudenter. Fulle utenforstående. Fulle mennesker deler seg, og den ene delen drar på crash. Der kjøper full søster og full kompis drinker og øl. Full Lissen sniker til seg litt her og der. Full kompis blir litt bitter, men smiler fort igjen. Dansing, synging, løveetterligninger og latter. Full søster snakker mensen med ukjente mennesker. Full Lissen blir flau og løper unna.
Fulle mennesker fortsetter festen i gata. Fulle mennesker får gratis vafler i Nordre! Full Håkon betaler for gratis vaffel.
Kvelden ender på 1001 natt (eller noe, kebab var det hvertfall), der de fulle menneskene møter edru Martin og full Axel. Dialekten til de fulle søstrene blir rakket ned på, og hvitløksdressing får man tydeligvis ikke lov å maule.
Fulle søstre gir alle hade-klemmer, og tusler opp sykkelheisen. Edru Martin forsikrer seg om at fulle søstre har kommet seg vel hjem.
Dagen derpå. Grøss.

torsdag 1. oktober 2009

Kake og herlige mennesker.

Man har skvist druer i dag, og skrivi en historie om det. Den kunne fort blitt skitten. Men man fikk skryt, og syns det var gøy.
Pizza hos Sandra, etterfulgt av kake og en liten shoot i kjelleren. AK har vondt i fua. Sandra er skitten på sin. Og jeg smiler av de to horene.
Brillene mine gir meg en keystone-effekt, og tenker at jeg ikke burde ha de på meg på fylla.
Jeg skal ikke få drittunger da jeg først skal få unger. Takker SOS Barnevakten for det.

Fjerde dagen jeg ikke snuser i dag. Jeg føler meg litt tom, men mest flink. Spørs om jeg klarer det i morgen, da fylla venter på meg. Jeg skal være sterk, eller hvertfall prøve å være sterk.


Vi planlegger tur. Jeg vil på tur, og jeg vil dra nå, helst. Barcelona, Spania eller en hytte i et fjell med disse fantastiske menneskene jeg omgir jeg med omtrent hver dag. Som gir meg en klem hvis jeg trenger det og smiler hver gang vi ses. Som vet hva som får meg til å le, og hva jeg liker å snakke om. Dagen er ikke helt komplett uten at jeg har sett en av dere. Dere vet hvem dere er selv, så takk.

Lissen er glad i dere.

onsdag 30. september 2009

Bøffelvagina og andre tanker.

Igjen er Telenor ansvarlig for at jeg ikke er en del av verden. De vil tydeligvis ikke at jeg skal få med meg når jeg skal på skolen, eller hva vennene mine driver med. Men det er greit. Jeg har funnet et ubeskyttet nettverk, og jeg skal bruke det til det fulle. Du kommer til å finne meg på facebook døgnet rundt, på dette usikra nettverket. Og Telenor skal få kjeft.
Jeg føler meg tom uten nett. Og ensom. Mest tom fordi jeg ikke har min kjære spotify, og mest ensom fordi jeg ikke har kontakt med omverdenen. Derfor skal jeg sitte på dette nettet hele tiden. Vi betaler jo Telenor for å ha den boksen på veggen, selv om den ikke gjør noe for oss. Så da kan je bruke et annet. Man tager det man haver.

Knuta som har vært noen dager er ikke mer. Det har ikke regna så veldig i dag. Jeg skal søke jobb. Det er varmt på rommet mitt. Jeg er mett (enn så lenge). Jeg liker interiør/eksteriør. Jeg har fått capri sonne levert på døra (takk Torstein). Marianne er aldri langt unna. Snart mote-tema. En god del besøk de to neste månedene (og bursdag). Katzenjammer-konsert 14. november. Ny Twilight-film 20. november.
Med andre ord; livet er bra! Jeg er fornøyd, jeg er glad.

Bøffelvagina er nå i mitt ordforråd. Takket være Magnus og det kalde været på Gløs i går.

Shanana-nanananana.

søndag 13. september 2009

Dagen derpå med Christensen og Alme.

Dagen derpå. Humoren er på topp, og jeg liker det. Surfing på match.com og briller som brukes i solarium. Skansegata 4 på sitt beste! Det topper seg da Emmy nyser. Det fyker snør over hele rommet, og det henger fra genseren til Emmy. Vi skriker, og Emmy legger snørpapiret i senga. Jeg hoster på Emmy, og Malene slenger ut varianter av det kvinnelige kjønnsorgan.
Etter to dager på fylla blir man sliten, og ler av alt. Spesielt snørra til Emmy. Og nå var det faktisk ikke meg!
Jeg ser meg selv i speilet. Grøss. Men det har jeg ikke tenkt å gjøre noe med på noen timer. Kanskje ikke da heller.

Vi skal kjøpe discokule på do, og trekke setet med leopard. Og vi skal drikke inn leiligheten. Jeg gleder meg.



TardEmmy. Ho har en ekkel bamse.

fredag 11. september 2009

"Your moodswings are giving me a whiplash."

Dagen startet utrolig, fantastisk bra, uten å gå inn i detaljer. Jeg smilte, og verden smilte tilbake. Plutselig snur alt sammen. Det er ikke likt meg. Jeg er gretten nå. Jeg er kjempegretten to timer før festen med første klasse. Hva slags inntrykk kommer jeg til å gi dem?
Grunnen til at jeg er så gretten er nesten flaut. Jeg var innstilt på taco. Skikkelig innstilt på taco. Og da jeg er innstilt på taco, blir jeg tidenes mest skuffa person om jeg ikke får det. Det skjedde nå. Min distré og gira lillesøster skulle komme og spise taco. Så klarer selvfølgelig ho å misforstå en melding je sender, så da jeg ringer ho er ho hjemme igjen. Min verden faller i grus. Nå føler jeg ikke for å pynte meg, smile til alle eller drikke med mennesker som aldri hadde ditcha taco-date med meg.
Jeg føler meg teit også. Hvem faen er det som skifter humør så plutselig bare for en misforståelse om når man skal spise taco? Jeg får det på tirsdag, det avtalte vi. Jeg føler jeg har lyst til å si at jeg kommer, men så skal jeg "misforstå". Forferdelig teit og barnslig, og ikke likt meg. Hva er det som skjer? Drømte jeg nettopp om noe jeg kunne vært sur for? Jeg må skjerpe meg. Shake it off. Happy thoughts. HAPPY FREAKIN' THOUGHTS!!

Kanskje en grandis hjelper på humøret. Jeg tviler, men jeg må gi det en sjanse.
Skål, alle sammen.

onsdag 9. september 2009

Carcharodon carcharias.

Da man ikke har så mye å finne på for å sovne, surfer man. Og jeg har tatt turen innom wikipedia. Alt som står der er sant, og jeg stoler blindt på wikipedia. Jeg søker på hvithai, grunnet min enorme fascinasjon. Den er tross alt en av de største rovfiskene som eksisterer.

Hvithaien, eller Carcharodon carcharias, kan bli mellom seks og seks og en halv meter lange, (det er fanget en på elleve meter også, men det er uhyre sjeldent) og veie opptil to tonn. De kan bli bortimot 30 år, men det er det få som blir, grunnet parasitter som tar næringen til hvithaien og lager infeksjoner i huden.
Mennesker er ikke et vanlig byttedyr for hvithaien, men vi kan fort ligne på seler hvis vi er ute og surfer eller dykker.
Hvithaiens skinn består av mange små harde "tenner", og ble brukt til sandpapir og til sko fordi skinnet var så slitesterkt.
Den har seks sanser. Den kan se, høre, lukte, føle og smake. Men også fange opp svake elektriske felt fra andre dyr.
Ofte brekker tennene til hvithaien. Men det er ikke noe problem, det ruller på plass nye nesten med en gang. Iløpet av et liv kan en hvithai bytte ut 40 000 tenner! Tennene kan bli opptil sju cm lange. Og de er taggete og spisse.

Likevel vil jeg svømme med disse dyrene. Jeg kan godt starte litt forsiktig med reefsharks, men jeg skal væra i nærheten, kanskje ta på, en hvithai. Men da må jeg huske å ikke ha noen sår, eller tisse i vannet. Da blir det bye bye Lissen.

mandag 7. september 2009

Elisabeth.

Det var en gang en liten jente ved navn Elisabeth. Hun smilte seg gjennom hele livet, så det positive i det meste og var alltid glad. Helt til en dag. Klassen Elisabeth gikk i hadde begynt med nytt tema. Presse. Elisabeth likte ikke dette. Hun så ikke noe lys i enden av tunnelen, og hvis hun kunne skimte et lite glimt, var hun ikke fornøyd. Hun forbannet pressefoto. Heldig som hun var, hadde hun en god venn. En magisk venn. Han tryllet smilet hennes tilbake, ved å stille opp som motiv til reportasjeserien hennes. Elisabeth smiler litt mer nå, men hun forbanner fortsatt presse. Myten sier at hun aldri, aldri i verden kommer til å sette sine ben innenfor hos en avis. Og det skal visst være mye sant i denne myten.
Men Elisabeth har fattet mot, og om to dager er presse ute av livet hennes. Once and for all.
Så nå gleder Elisabeth seg. Hun gleder seg til å jobbe med film på neste tema, og hun gleder seg til å være med sine fantastiske venner dette året. Hun gleder seg til å få besøk i november. Hun gleder seg til å dra hjem på juleferie, og hun gleder seg til å få stille ut sine kjære bilder på Nordic Light. Hun gleder seg til å ta aktfoto til et nytt nivå, og gjøre noe grensesprengende. Hun gleder seg til å bli kjent med den nye førsteklassen, og å bo i Skansegata 4 i et år.
Til tross for motgang, smiler Elisabeth, og hun vil at alle andre skal smile med henne.
Dytt mørke tanker, sjalusi og triste følelser til side. Glem dem, hvis det er mulig, og ikke tenk for mye.
Smil med Elisabeth!

tirsdag 1. september 2009

Hukommelsestap og utfrysning.

Jeg er fryst ut fra verden. Det skjer da man ikke har nett der man bor. "Har du sett bildene som er lagt ut på facebook, Lissen?" Nei. "Har du sett beskjeden som er lagt ut på itslearning, Lissen?" Nei. Jeg har ikke oversikten over noe som helst. Hender seg jeg sniker til meg litt nett her og der, men føler meg utstøtt fra verden. Derfor er det også evigheter siden ting har skjedd her.
Men ting har skjedd utenfor dette internettet. Man har vært fadder, som man nesten ikke husker noe av. Fylla i Trondheim tar av for min del. Hukommelsen takker for seg etter tre øl, og jeg blir ærlig, frekk og rett på sak. Blir fort for mye av det gode. Det har vært dansing, bytting av t-skjorter, nye bestevenner, latter, horing og litt tårer. Og jeg elsker livet her i byen. Vårt lille bofellesskap i Skansegata når hver dag nye høyder, og utenforstående hadde rygget bevisst ned trappa igjen. Men jeg liker det.

Jeg har også funnet ut at jeg aldri i verden skal bli pressefotograf. Aldri, sier jeg! Teite bilder som ikke gir meg noe som helst. Bæsj. Neste tema blir bedre. Jobbe med film. Og jeg gleder meg til å se folk feile. Vet det er dumt, men sånn er det. Flere som er enig med meg.

Fråtsing har igjen kommet på ukeplanen, og jeg gleder meg. Grey's er på tv igjen, og man får besøk til Twilight-premieren.
Jeg går en lys fremtid i møte.

torsdag 13. august 2009

Turen som endte med to bøter og hat mot Oslo by.

På tirsdag kveld dro jeg til Oslo. Jeg skulle til Thomas og Linda. På Oslo s møtte også Ida meg, så koselig å se ho igjen. Vi skulle så parkere. Ida telte meter til nærmeste kryss. Seks meter. Så jeg parkerte der. Morgenen etter kommer Thomas inn døra. "Elisabeth, du har fått bot!" 500 norske, verdifulle kroner rett ut av konto. Greit, min skyld. Kaffe og litt shopping på dagen.
På ettermiddagen klarte jeg å gå helt alene fra Thomas til Oslo s, for å ta t-banen til Alexander på besøk. OG jeg klarte å finne veien tilbake også! *stolt*
Så ble ølen spretta. Hopen, Gina, Ida, Fredrik, Knut, Tore og noen til kom. God stemning. Vi begynte å ringe rundt til skjeberg-mennesker. Fantastisk. Alle gleder seg masse til reunion på lørdag.
Vi dro ut etterhvert, og ute møtte vi Martin. Herlig. Ikke sett han på over ett år. Det ble spandert øl, kjøpt mat, sladra, klemt, snakka om silikon og litt tafsing. Så var det på tide å gå hjem for å sove. Thomas gikk på et skilt. Jeg knakk sammen og måtte sitte lenge før jeg klarte å gå igjen. Noen var bitre, og skjønte ikke når nok var nok. Til slutt sov vi.

Glad og fornøyd gikk jeg ut i dag og skulle finne Hopen. Der lå den gule lappen på ruta mi. En jævla bot til. Jeg ble sint, og lot den ligge. Kanskje i håp om at noen skulle ta den bort? Men neida. Den lå der. Jeg tittet litt rundt meg, og der så jeg skiltet. Parkering forbudt mellom 09.00 og 17.00 på hverdager. Men skiltet sto andre veien, jeg hadde jo ikke sett det! Bitterhet. Så var det å komme seg ut av byen. Alle vet at jeg hater å kjøre inni Oslo, men jeg skulle prøve. Hopen var kartleser. Vi var optimistiske, og kjørte avgårde. Plutselig hadde vi tatt en feil sving, og havna midt i svarte sentrum. Det var trikker, busser og mennesker på alle kanter. Enveiskjørte gater og stressa bilister. Ikke ett eneste skilt ut mot E6. Ikke ett eneste! Vi svingte litt der vi tenkte det var fornuftig. Jeg bannet og skreik med åpne vinduer, og Hopen storkoste seg. Jeg ble tuta på. Skjønner ikke folk at ikke alle er lommekjent i den dumme hovedstaden vår? Bonde i byen. Det hadde ikke drept noen om det ble satt opp noen skilt her og der. Plutselig sto det E6 på et skilt. Jeg vrengte over dit, og plutselig var vi på vei mot Drammen. Det er altså i feil retning. Så var det av E6 igjen, og over på andre siden. Stillestående kø i tunnel. Hjalp ikke på fyllesjuken. Etter sikkert over en time med forbannelser over Oslo var vi på vei hjem. Jeg skal aldri kjøre i Oslo igjen, uten noen som er lommekjent. ALDRI, sier jeg!
Ikke nok med at jeg nå hater Oslo mer enn noen gang, og fikk to bøter. Neida, det jobbet nemlig noen med noe utenfor hos Thomas. Så bilen min, min kjære kjære citroën, ble dekket i betong-dråper. Jada. Mpfh.

Men vi kom oss hjem, fikk mat av mamma, vasket bilen og dro for å si hade til Ida. Hun drar til Bodø i natt. Det er rart, Ida har liksom alltid vært hjemme. Men nå skal lille jenta mi helt til Bodø. Ikke misforstå, hun kommer til å klare seg kjempebra, men jeg syns det er langt å flytte første gang. Bedre å ta det gradvis som meg. Jeg gleder meg til å besøke ho snart.

Noen som vil betale en bot? Eller skilte litt i Oslo? På forhånd takk.

tirsdag 11. august 2009

Glede seg.

Jeg teller ned. Bare fire dager til Skjeberg-reunion. Alle de fantastiske menneskene skal igjen samles, og jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg. Bare fem dager til jeg offisielt flytter inn i Skansegata 4. Bare seks dager til fadderuka braker løs. Og bare sju dager til skolen begynner igjen. Dette er en bra uke, og jeg smiler allerede.

På søndag dro vi en "snartur" til Trondheim. Vi skulle flytte inn Marianne på Voll studentby. Det ser ut som en institusjon forresten, eller "asylet", som mamma kaller det. Men jeg tror Marianne får det fint der. I går skulle da jeg og mamma dra til Flisa igjen. Klokka ble 23.30 før det skjedde. Og halv fem eller noe i dag tidlig var vi hjemme. Det var en lang tur. 30 mil rett fram gjennom Østerdalen. I regn og stummende mørke. Ikke en elg å se på en gang. Men fotoboksen tok bilde.

I dag blir det lutefisk, jeg og Ida skal lage, og i kveld bærer det til Oslo. Besøke min kjære Thomas før jeg sikkert ikke får sett han på et halvt år. Og Hanne skal jeg møte, klemme og mose. Hopen kommer også i morgen, det blir bra. Alexander skal også bli avlagt et besøk, og det vanker vel noen øl på kvelden. Jeg gleder meg.


Så kanskje vi kan dra tilbake?

fredag 7. august 2009

Det virker som det var i går.

Sommeren har flydd av sted. Føles som i går at mamma, Marianne og Marit henta meg i Mellomveien 7, og vi flytta meg til Skansegata 4. Virker som i går at vi sto opp kl fem om morgenen og dro til regnfulle Montenegro. Det virker som i går at jeg hadde min første dag på Bunnpris for sommeren.
Men alt det her skjedde ikke i går. Det har gått to måneder. TO MÅNEDER! Hva har jeg gjort iløpet av de to månedene? Jeg har jobba. Jeg har jobba mer. Jeg har vært på to harryturer. Jeg har badet og spist reker med mine herligste, og drukket og mimret om gamle dager. Jeg har vært gått barbeint og full i Oslos skumle gater, og sett kjendis. Jeg har spist bringebær, spist mamma sine gode, hjemmelagde mat og blitt dårlig etterpå. Jeg har forbannet det dårlige været, og at jeg ikke har aircondition i bilen. Jeg har vært surrogatmamma for ilderAnton. Jeg har funnet på grunner til å gå istedet for å bli hentet der jeg er, og vasket bort syndene mine. Jeg har savnet Trondheim, og alt og alle som er der.
Jeg har hatt en glad-sommer, tross alle jobb -og regnværsdagene. Jeg har driti meg ut, og jeg har ledd av andre som har driti seg ut. Jeg har gledet meg til reunion på Skjeberg, og jeg har savnet alle menneskene som tok del i det fantastiske året jeg hadde der.
Kanskje jeg har gjort en god del disse to månedene likevel?


Da det er sagt, må jeg fortelle om en hendelse på jobben i dag. Jeg satt nemlig i kassa. Så måtte jeg gå og hente vannflaska mi. Så Kristine satte seg i kassa. I mellomtiden hadde Richard fra Big Brother kommet inn i butikken. Han hadde sett at jeg satt i kassa, men da han kom og skulle betale satt Kristine der. Han lurte fælt på hvor det hadde blitt av meg. Kristine forklare at jeg hadde gått for å hente vannflaska mi, men at jeg snart kom igjen. Han sa det var bra, for jeg var dritfin. Kristine sporte om ikke ho kanskje var like fin? Men nei, det var ho ikke. Ho sa at han kunne bare glemme det, for jeg dro snart til Trondheim. Da jeg kom tilbake til kassa, pekte han på meg og sa høyt at det var meg han hadde ment. Så sa han det han hadde sagt en gang til, til meg. Jeg bare smilte og lo, og satte meg i kassa. Rød som en tomat. Så sa han at han så at jeg hadde ring på fingeren, så da skulle han gå. Så gikk han. Jeg var rød lenge etterpå. Det var masse kunder der, og de lo og gliste. Men det at han er bittelitt kjendis, gjorde saken litt bedre. Eller?

tirsdag 4. august 2009

Løpsk fantasi og frosker.

Anton døde i dag tidlig. Stakaren var liten, kun 120 gram, og sikkert feil mat. Så jeg begravde han. Vi prøvde ihvertfall. I går rulla han rundt i graset og så ut som ha storkoste seg, tok noen ordentlige skritt og drakk av skål. Men det var visst ikke nok. Håper vi finner et annet dyr som vi kan ta vare på!

Jeg har malt stoler. Jada, vi må jo ha stoler i den nye, fine jenteleiligheten vår. Derfor er de rosa. Og jeg tror sluttresultatet blir meget bra, særlig siden Ida hjalp meg med to av dem. Så insisterte Ida på at vi skulle leie film og dra til Karoline. Greit, tenkte jeg, koselig med en fin film på kvelden. Vi kjøpte snacks for sikkert ti personer. Pluss druer, siden Ida prøver å være sunn. Mission impossible. Da vi var på Snacksen (ja, det heter det der vi leier film på Flisa), skulle Ida absolutt ha en skummel film. Jeg ga etter tilslutt, og tenkte je kanskje hadde skjerpa meg.
Vi satte på filmen. Jeg dro til meg pleddet, i tilfelle. Allerede etter ti minutter trekker alle musklene mine i kroppen min seg sammen, og jeg presser ut et hyl jeg nesten ikke får med meg selv. De andre hopper i sofaen og kjefter på meg, fordi jeg skremmer dem. Jeg unnskylder meg, men går ikke lenge før det skjer igjen. Pulsen når nye høyder, og hvis det hadde gått å klemt ihjel et pledd, hadde jeg gjort det. Jeg måtte til og med ha selskap på do. På vei hjem innbilte jeg meg alt mulig. Da du kun kjører forbi skog, skog og tomme hus, leker fantasien ganske bra. Jeg så menn med maske og kniv, maske og motorsag, maske og krok. Jeg så små jenter og gutter med svarte øyne og hvite ansikt. Skal bli godt å komme seg til Trondheim uten skumle skoger. Men der er det gater. Mange gater.
Og i dag tror jeg det regner frosker fra himmelen. Hagen til Karoline var full av frosk, og hele veien hjem. Jeg traff sikkert alle 1486 froskene. Dumme dyr, som står og "soler" seg i billysa mine da jeg kommer som ei kule. Dårlig plan, kamerater, det ender aldri bra.

11 dager til Skjeberg-reunion.
13 dager til Trondheim.

fredag 31. juli 2009

Anton.

I dag ringte mamma oss. Ho dreiv ute i bringebæra, og sa vi måtte komme ut. Da lå det en bitteliten ilderunge mellom bringebærrekkene! Den hadde bare fått åpna ett øye, og kunne såvidt gå. Sikkert bare noen få uker gammel. Den var forlatt av mamma'n sin. Ropte og ropte.
Jeg har nå lest på wikipedia, at en ilder-mamma kan få 4-8 unger. Tenk om ho ikke likte den ungen her, og bare kasta han ut? Vi kaller han Anton. Anton har nå vært ute i en del timer. Han fryser og roper enda mer. Jeg tør ikke slippe ut kattene, de får heller bruke boksen med kattesand og spise tørrfôret sitt. Reidar og Petrus får tilbringe en kvalitetsdag sammen, innendørs.
Jeg vet at man ikke skal tukle med naturen, som det heter, så vi vil ikke ta på Anton eller ta han med inn. Enda. Men er han der i kveld også, da jeg kommer hjem fra jobb, har jeg ikke hjerte til å la han ligge der ute. Han gjemmer seg iblant under duken som bringebæra står i. Jeg er redd han ikke skal finne veien ut igjen, med det ene øyet sitt.















Anton.

onsdag 29. juli 2009

Fistel.

På oppfordring fra Annette, skal jeg informere litt. Man sier ofte at man går i fistel. Hva betyr egentlig fistel? Jo, nå skal Lissen forklare.

Fistel:
En fistel er en unormal kanal fra anus eller endetarm til et hudområde i nærheten av anus. Noen ganger kan også kanalen lede til et annet organ.f.eks. vagina.Det kalles da en rectovaginal fistel.

De fleste fistler starter i en kjertel i anal- eller endetarmsveggen. En fistel kan oppstå som en følge av en betennelse , men som oftest finner vi ikke noe årsak til fisteldannelsen.
En fistel kan være smertefull, men ofte merker man ikke noe til den, annet enn litt puss eller blod i undertøyet. I andre perioder knapt nok det.



Så vet dere det.

søndag 26. juli 2009

Fru Ananas.

Jeg sikler fortsatt etter en heit ire. Kall meg teit, ensom og desperat, jeg bryr meg ikke. Jeg skal ha en ire. Og hvis jeg ikke får det, skal jeg finne en ananas. En stygg ananas. Vi skal bli forelsker og gifte oss og få mange, mange, rare barn.
Noen lurer kanskje på hvorfor jeg skal ha en ananas. Saken er at jeg akkurat har sett istid 3. Og det ene dyret som dukker opp der, har vært gift med en ananas. En stygg ananas. Og han virker ganske så fornøyd, så jeg tenkte "hvorfor ikke?". Jeg har aldri likt eller kommer noen gang til å like ananas, men motsetninger tiltrekker har jeg hørt.
Jeg vil også inhalere masse helium og tisse i noen andre sin seng. Pungrottene i istid hadde det som tidsfordriv, og de er alltid kjempeglade.

Å kjøpe et fjernstyrt helikopter for 299,- er kanskje ikke alltid like lurt. Alexander gjorde det i Sverige i dag. Det flyr opp, hvis du er så heldig å få det i gang, og etter tre meter mister det kontakten med fjernkontrollen og krasjer hardt. Jeg er spent på hvor lenge det kommer til å overleve.
Tyggisprøvesmakingskonkurranse i bilen. Melon goes ett-eller-annet-bær goes Fusion. Ulekkert!

Hold deg unna svin på skogen og gamle griser hvis du ikke vil ha svineinfluensa. Det sier Anders. Og bruk kondom!

onsdag 22. juli 2009

Instinkt.

Love Actually. Å se den filmen da man er bittelitte gran ensom, er ikke noe sjakktrekk. Kjekke, romantiske briter deiger seg på skjermen i omtrent to timer. Sukk. Ingen av dem hadde rødt hår, men jeg ble betatt. Veldig betatt. Hugh Grant. Jeg sier ikke mer. Jeg har en ting for han, det må jeg innrømme. Føler meg stuslig.

Morsinstinkt. Jeg har fått masse av det genet. Hvis det er et gen. Jeg vil passe på. Jeg vil vite at alt er bra. Jeg vil lage mat og stryke på hodet. Jeg vil si at alt skal bli bra, og at rifter og sprekker blir borte. Men jeg er for langt unna til å dra og fikse og ta vare på, klemme og holde.

"Så så, det ordner seg."

mandag 20. juli 2009

Rebell og fakta

Jeg skal rane en bank. Jeg skal stjele masse klær. Jeg kan gjøre som jeg vil. Jeg har ingen fingeravtrykk lenger. Jeg føler meg rebelsk! Kanskje jeg skal forklare grunnen til mine manglende fringeravtrykk. Ida sa jeg måtte bleike litt striper i etterveksten hennes. Det gjorde jeg med glede. Men jeg mente hansker var oppskrytt. Jeg har nå merka at etter to timer med å påføre bleiking i sauehåret hennes, at hanske ikke er oppskrytt. Tvert imot. Jeg har lært leksa mi.
Men føler meg fortsatt rebelsk. Jeg får lyst til å snike meg rundt. Kanskje med fullt utstyr. Finlandshette, trang svart drakt. Men jeg trenger ikke hansker.


Fnatt - ukontrollerte rykninger i underlivet forårsaket av fnattmidden og symptomene er heftig kløe.
Tenkt på det neste gang du sier "jeg tror jeg får fnatt!" da noe irriterer deg.

søndag 19. juli 2009

Long time no see.

På fredag hentet jeg og Ida Alexander på Flisa. Ida var redd det skulle bli rart, vi har jo ikke sett hverandre på fire eller fem år. Vi var unge og dumme da. Øl og grillmat ble handlet inn, og vi dro hjem. God stemning. Praten gikk lekende lett, og vi storkoste oss. Vi snakka om gamle dager, ting vi hadde gjort siden sist, gode og dårlige erfaringer med det motsatte kjønn og lure føre var triks. Angrepiller innerst i kjøleskapet er det meste ansvarsfulle jeg har hørt fra en gutt før. Jeg ble imponert. Bæsj i sekker, andre venner og noen sine erobringer i utlandet ble også tatt opp. Vi så sola gå opp over Kjælaberjet kl fem om morgenen, og snakka lenge etter det. Fire timer sov vi. Så jeg dro en egenmelding på jobben på lørdag, for å være med Alexander mens Ida var på jobb.
Etter to filmer om spekkhoggeren Willy og syngende, hysterisk morsomme snegler og en dusj tok vi turen til Ida på jobb. Der var det stille, som alltid på Flisa. Alexander kjøpte seg spill til Nintendoen og pakket det inn. Han gledet seg til å åpne den igjen.

Lørdagen ble rolig, vi så filmer, spilte brettspill og spiste taco. Midt under Wall-E fikk Ida telefon fra faren sin som er på ferie i Danmark. Hun ble alvorlig og litt høyrøstet. Hun gikk ned for å snakke. Jeg ble nervøs og så for meg det verste. Så skrek hun. Hun hadde kommet inn på politiskolen i Bodø. Jeg kjente et lykkerus. Jenta er såvidt 20 år, og kommer inn på første forsøk. Jeg kjente jeg ble stolt. Veldig stolt. Det ble også felt et par tårer på grunn av Wall-E og EVA. Forståelig.
Så var det natta igjen, og Ida dro tidlig på jobb.
Vi sov litt lenger, heldigvis, og så litt på Twilight til min store glede, før jeg kjørte Alexander til Kongsvinger på bussen. Iløpet av bilturen fant vi ut at gutter og jenter er teite. Man blir aldri klok på noen av dem.
Vi ble enige om at det ikke skulle gå fem år til neste gang, og det tror jeg heller ikke det gjør. En kjempekoselig helg jeg sent kommer til å glemme, rett og slett. Skulle ønske den varte lenger, og at Oslo, Trondheim og Bodø var nabobyer.

Et sted kan man leie et bur å bo i for 500kr i uka.

torsdag 16. juli 2009

2xHolga og gamle flammer.

Jeg har fått begge kameraene mine og filmene som hører til. Jeg er glad! Jeg er et lite barn som løper rundt med "leksakene" mine, som mamma kaller dem. Jeg tar bilder av alt, i håp om at det blir bra. Jeg løp rundt hod besteforeldrene mine i dag og knipsa. Jeg er glad.

Men jeg syns synd på besteforeldrene mine. Mor og far som jeg kaller dem. Far sier mor er surrete. Men vi trodde ikke det var no annet enn det som kommer med alderdommen, hun er snart 90 år. Men det har vist seg at min bestemor ser og hører ting som ikke er der. Hun ser mennesker på tak, og hører folk i huset om natta. Hun har til og med sett en elg liggende på nabohuset. Far er fortvilet, og det skjønner jeg. Stakkars begge to. Mor blir redd, og far blir sliten. Men han glemmer mest. Mor husker småting han glemmer, og han husker de viktigere tingene som mor glemmer. Men bursdager husker ingen lenger tror jeg. Hørselen er et eget kapittel. Da vi er på besøk skriker vi. Da drar derifra er nesten hese og slitne i hodene våre. Men de blir veldig glad for besøk, så vi drar hvis vi har en dag fri.

På tirsdag skjedde noe artig. Jeg hadde et ubesvart anrop, fra en fra Oslo som har pleid å feriere her oppi skogen med sine besteforeldre. Han hadde ringt meg ved en feiltagelse, men vi snakket litt på meldinger. Da viste det seg at han var tilbake på Flisa og hadde vært det en uke! Han trodde ikke at vi bodde hjemme lenger, derfor han ikke hadde gitt lyd fra seg. Denne gutte, Alex, var både jeg, Ida og Maja smått forelsket i for seks år siden, så vet dere det. Jeg og Annette skulle ut og gå, så han ble med oss, og det var veldig hyggelig å se han igjen. På onsdag skulle han til Oslo igjen, men kommer tilbake i morgen! For å møte Ida også. Vi skal grille, drikke og mimre om gamle dager. Jeg gleder meg. Jeg skal leke med kameraer da også.

Plutselig kommer inspirasjonen til meg. Jeg blir fire år igjen. Jeg liker det.

mandag 13. juli 2009

Lord of the Flies.

Vi har bringebær, som alle har skjønt nå. Mellom disse hekkene med bringebær har vi gras. Masse gras. Det måtte je klippe i dag, selvfølgelig. På de her hekkene med bringebær bor det insekter. Bier, humler, fluer og mindre fluer. Jeg har utviklet et utrolig sterkt hat mot fluene. Humlene og biene lar meg være i fred, det gjør ikke fluene. Jeg skriker, kaver og fekter rundt meg. Fluene har all verden med plass, de kan jo fly. Men de skal på liv og død inn i nesa mi. Og øynene mine. Og munnen min. Særlig kommer de hvis jeg synger. Jeg har nemlig hørselvern med radio på, og kommer det en slager må jeg synge. Da tenker fluene: "Hei, karer, et stort, svart hull! Vi må sjekke det ut!" Også tygger jeg fluer. Da jeg har spyttet de ut, kommer det nye fluer. "Hei, karer, den svarte rundingen her ligner på en dameflue! Vi prøver oss." Og da jeg makabert har slakta disse fluene, kommer det enda fler. "Hei, karer, her er det en gang inn i noe mørkt! Vi sjekker det ut." Faens fluer. Grasklipperen bråker no voldsomt også, og den og meg tilsammen utgjør en stor, bevegende, bråkete koloss. Men fluene er ikke redde. Hvis jeg snur meg rundt er de der også. Rett bak meg, så de flyr rett inn i øyet mitt igjen. De forfølger meg, det er jeg sikker på. Faen.

Det fins en positiv ting med å klippe gras i bringebæra også. Og det er nettop det at det er bringebær. Den har nemlig modnet nå, så jeg har spist meg mett på bringebær mens jeg har klippet. Godt er det. Håper den er glutenfri. Minimum seks timer bruker jeg på å klippe graset. Det er jævlig mye. Men har fri i dag, og været er overskya, så det er greit.








Utsikten hjemme på en god dag. I horisonten er Sverige. Skjedde noe rart med det da jeg lastet det opp, men.








Første bærene! Smaker godt og glutenfritt.










Holga has arrived! Det lå på kjøkkenet i dag tidlig. Jeg er glad!

søndag 12. juli 2009

Glutenfri helg og 15-årsjubileum i tigerstaden.

Fredag etter jobb dro jeg. Den ene av to frihelger i sommer måtte jeg finne på no gøy. Alle var vakt på dumme gatebil, så jeg dro til Oslo for å besøke Thomas og Linda. Plukket han opp IKEA, så jeg ikke skulle rote meg bort i skumle hovedstaden.
Leiligheten på Grünerløkka var veldig fin og stor, men ingenting på veggene enda. Ekko de luxe. Men det gjorde seg bra da vi så på jukebox ut i naturen på NRK i går. Vi var fengslet til TV'n. Elger som sloss, katter som tok huggormer, mini-blekkspruter og sint lemen. Var så vidt Linda kom seg på jobb. Vi så kjendis! John Carew sto plutselig på fortauet. Jeg glana, jeg er ikke vant til kjendiser. Etter mange timers trasking, fant jeg en topp på salg. Hurra.
Øl og mat ble kjøpt, og kvelden skulle bli morosam. Thomas lovte å ikke bli mongodrita. Det ble mye snakk om vår tid på ungdomsskolen, og jeg ble mobbet for brillene jeg hadde da. De ble mørke ute.
Jeg og Anne Marte snakket slovakere, og Thomas spiste alt han kom over. Linda og Tore røyka.

Jeg og Thomas har 15-årsjubileum til høsten. Vi har vært kjempegode venner i 15 år. Jeg merker hvor glad jeg er i Thomas, og blir nesten sentimental.

Vi kom oss på et utested til slutt, men tok ikke lang tid før Thomas løp ut og spydde. Både utenfor en dør og i veien. Han lå på fortauet helt til Linda og Tore fikk bært han hjem. Jeg møtte Knut Erik, som jeg ikke har sett på ett år, og ble litt mer sentimental. Da han også gikk hjem merka jeg at jeg var alene. Lille meg, fra landet, var alene i tigerstaden. Et sekund ble jeg grepet av panikk, men fant en løsning. Jeg ringte Ole. Tusen takk for at du ville snakke med meg så jeg ikke ble voldtatt, Ole. Snakka leeenge, men gudene vet hva vi snakket om hele tiden. Koselig var det da. Jeg fikk tak i Linda til slutt, og hun møtte meg så jeg ikke skulle gå alene. Jeg gikk barbeint. Dumme nye sandaler. Tråkka sikkert på piss, spy, sæd og nåler.
Mat fikk jeg også, etter å ha tråkket over Thomas sitt spy sikkert tre ganger i trappa. Så sov jeg på stua. Ikke faen om jeg skulle dele seng med en magesyrebefengt Thomas. Han tok med seg puta inn på badet.

I dag ble halve dagen tilbrakt i senga med jukebox ut i naturen på TV, også vanka det taco hos Knut Erik. Dagens store høypunkt. Vi lurte på om den var glutenfri, noe vi aldri fikk svar på. Jaha.
Her skulle jeg vist noen bilder, men lur som jeg var glemte jeg kameraet mitt.

Jonathan from Spotify chewed on my favourite Lego-brick.

torsdag 9. juli 2009

Venting.

I dag er en typisk brilledag. Siden jeg har fått nye briller, må jeg bruke dem, og siden jeg har fri i dag og ingen spesielle planer enn å fikse bilder, går jeg med de i dag. Jeg ser overlegen ut med briller. Jeg må gå med nesa opp i været for å ikke se over kanten. Jeg hadde ikke sett paven om han hadde stått tre meter unna meg med den store hatten sin. Så jeg er en ufrivillig overlegen brilleslange. Hurra. Men fine er brillene da. Å ta bilder med dem på er en annen sak.
Jeg måtte ta bilder av bringebæra for pappa. Den er nemlig sjuk, og da måtte jeg ta bilder som han kunne sende et sted for å finne ut hva det er. Bringebæra er som sønnen pappa aldri fikk. Han snakker om den bæra hele tida, og patruljerer hekkene hele dagen. Det er bringebæra alle spør om hvis han treffer kjentsfolk. Så spør de om meg og Marianne. Hvis de får tid, siden pappa legger ut i vide og brede om bæra. Rart han ikke har døpt alle sammen. Bær har det ikke kommet enda heller, men neste uke blir det vel fult sirkus her, da ti plukkere kommer fra Slovakia for å plukke denne "sønnens" bær. Men nå er bringebæra vår av den beste du får også, vi har ventelister på flere A4-ark allerede i april, pluss alle bedriftene som skal ha. Vi har en egen mann som kjører bæra til Oslo også. Og hele sommeren har vi bringebær til frokost, lunsj, middag, dessert og kveldsmat.

Ida dro til Danmark i dag. Ho blir borte ei uke. Så jeg håper Annette jobber omtrent som meg, så har jeg noen å leke med. Jeg liker ikke å være alene etter ett år på fhs og ett år i kollektiv. Det er rart, og jeg føler meg veldig ensom da jeg først blir alene. Før likte jeg meg alene, men nå blir jeg litt urolig og lurer på alle driver med. Så nå ser jeg på AFV og hører på flickan i Havanna. Hvorfor spør du sikkert? Jeg vet ikke, jeg er ensom.

Jeg venter. Jeg venter på Annette nå, vi skal se film.
Jeg venter på Holga med filmruller.
Jeg venter på å få lønnå jeg får betalt MasterCard-regning.
Jeg venter på å dra tilbake til Trondheim.
Jeg venter på fadderuka.
Jeg venter på å flytte inn ordentlig i Skansegata.
Jeg venter på å få daglige klemmer av Ann Kristin.
Jeg venter på å bli korrigert av Sandra.
Jeg venter på å fortelle Monica at ho skal spise.
Jeg venter på å løpe etter Pernille og Emmy og skrike.
Og jeg venter på fylla med alle der oppe.

Med andre ord - jeg gleder meg til mye!

søndag 5. juli 2009

Holga!










Se hva som er på vei til meg, i posten! Åh, jeg er som et barn noen dager før julaften. iiii! *klappe klappe*



The world still spins

Jeg har laget meg konto på ebay. Det er farlig for bankkontoen min, men den har hatt det verre før. Jeg skal kjøpe meg holga kamera, men klarer ikke bestemme meg for farge. Jeg vil også ha kjoler. Masse kjoler. Sverige svikta meg på den fronten på tirsdag. Så jeg skal bruke penger på ebay nuh, siden været svikter meg også.

Og folkens. Michael Jackson er død. Det er trist og sånn, så klart, men jeg kjenner irritasjonen hoper seg opp da jeg leser at folk i Norge, norske kjendiser, ikke får sove om natta fordi de er i sorg. De kjente jo ikke mannen en gang! Han har ikke kommet med ny musikk siste tiåret eller noe, han har praktisk talt vært i skjul. Det er som han har vært død! Skjerp dere folkens. Han laget bra musikk, det er det ingen tvil om, men denne mannen, denne pedofile mannen som knapt hang sammen, kommer ikke tilbake om dere ikke sover.
Og folk i fanklubben hans har begynt å ta livene sine. Det bringer han heller ikke tilbake, hvis dere ikke har merket det! Verden har ikke gått under, den snurrer fortsatt.
Life goes on, people!

Så, ferdig med det lille irritasjonsmomentet i livet mitt akkurat nå.
Jeg er litt ensom. Det er noe som mangler liksom. Jeg har et lite sted i hjertet mitt som trengs å fylles opp. Hårfarge spiller ingen rolle. Du må være høyere enn meg, og kunne bære meg. Du må være snill, ha humor, være litt mystisk, en bitteliten smule sjenert kanskje, og ha en smittende latter. Du må være litt spontan og kunne ta meg med på morsomme ting, du må like alle vennene mine og være hyggelig. Du må like å kose litt, og du må være vampyr. Eller varulv. Hvis du er der ute, kom og besøk meg.
Snakkes!

fredag 3. juli 2009

Svette dager på og utenfor bringebærfarmen

Sola skinner på Flisa. Det har den gjort i to uker nå. Den første uka greide jo jeg å kasta bort i stormfulle syden, men gjort er gjort. Jeg har hatt fri mandag, tirsdag og onsdag. Og vi har bada, skravla, spist, drikki, sovi, bada mer, skravla mer og vært smarte.
Da vi bader må man vise køkultur. Ida først, ho skal skremme bort fisken. (Jeg hater nemlig ting som bor under vann, med mindre det er en hai eller en hval, og det fins verken i Persbydammen eller på Haugsmølla.) Så Maja, ho skal skremme blodiglene. Så Annette, ho skal skremme kleggen. Og til slutt meg, jeg skal skremme det som er igjen. Det hender seg jeg tar Annette sin jobb, jeg er rå på å slå klegg.
Vi planlegger Danmarkstur neste sommer. Jentene på roadtrip. Og vi gleder oss! Ta alt på sparket og bare leve livet. Ahh..

Rekekveld hos Ida har blitt tradisjon. Derfor kjøpte jeg fire kilo reker på onsdag, samt litt alkohol. Vi storkoste oss. Vi var alle sammen, til en forandring. Ida, Annette, Lissen, Maja, Karoline, Therese, Thomas, Øystein, Lars og Thor-Agne. Jeg hadde det så kos. Det var drittslenging, latter, oppdateringer, allsang, alkohol og reker. Thomas var den treigeste til å pille rekene sine, jeg og Ida var kjappest. Vi ble overbevist om at det var fest på blindesenteret, for så mye trafikk hadde aldri Thomas sett her oppe før. Det kjørte sikkert sju biler forbi.
Det ble litt snakk om påsken, men påskeharens aksjoner ble ikke tatt opp, gudskjelov.
Spotify ble lasta ned, men Ida likte ikke den fine musikken vi andre ville høre på. Da Ida fikk bestemme, var Øystein kjapp med å si at russetida var over den, så no *ntz ntz* trengte vi ikke.
Så var det natta. To dro litt tidligere, og resten sov over. Tre i senga, og tre på sovesofaen blir trangt og varmt. Det rant av meg, det er jeg sikker på. Forstsatt litt beruset våkna jeg halv sju, kledde på meg og gikk ned. Da hadde Thor-Agne og Lars slått opp leir oppi sofaen i stua og under bordet. Jeg smilte for meg selv, og dro på jobb.

"Nå er det sommer, siden du er tilbake på jobb, Elisabeth!" Hyggelige mennesker som er innom Bunnpris opptil flere ganger om dagen.

Jeg ble nervøs i sjela mi på vei hjem fra jobb. Jeg ringte Ida, jeg ville nemlig bade. Men hesten til Ida hadde løpt gjennom gjerdet om natta, og ingen visste hvor ho var. Jeg kjørte veldig sakte på vei hjem, ransaka hvert jorde og hver skog med falkeblikket mitt, men ingen hest å se. En time senere fant de ho. I en skog, ikke langt unna, der ingen hadde lett. Alt var bra med hesten, den var ikke tørst en gang. Etter 12 timer med hesteleting var Ida sliten, og spurte pent om ho kunne få sove i den kalde kjelleren vår i natt. Og det kunne ho selvfølgelig.

"I e eit steinras, og du skal falla med meg."

mandag 29. juni 2009

Sommer på jorda

Det er sommer. Jeg kom hjem til tidenes sommer. Herlig! Soling, bading og sladring med jentene mine. Ahh..
I går var en tur ned på Flisa på siste dag av mart'n obligatorisk. Da kommer det folk fram fra alle bergeskaft, som mamma sier, og er på Flisa. Torsdag, fredag og lørdag, er det full folkefest. Gata - ja, vi har bare en gate, er fullt til randen av folk. Fulle folk. Og stemningen er høy! Dette har jeg gått glipp av i fire år nå, pga syden-turer, så neste år skal jeg ta igjen for alt det tapte. Jeg gleder meg allerede.

Bading på kvelden var digg, Persbydammen har aldri vært varmere tror jeg. Ida lekte i vannkanten, og ga meg et skummelt, ekkelt dyr i snusboksen min. Jeg fikk panikk, og Ida ble glad. Både ho og Annette hadde litt angst fra tre dager med bare fyll, så Ida måtte sove hos meg. Ho var redd for angsten.

Ida dro tidlig på jobb, og Annette kom så vi skulle sole oss sammen. Så dro vi på Flisa, og vi lekte turister. Vi kjøpte tacobaguette, og kjørte ned til tannpirker'n. Jada, vi har en gigantisk tannpirker, ved brua. Og vi så på de få bila som kjørte forbi, og planla vår tisseturné. Annette lurte nemlig på når det ble uakseptabelt for unger å tisse ute, slik bak en busk, hvor lenge man kunne gjøre det før man ble for gammel. Så da skal vi dra rundt i vårt langstrakte land og tisse rundt omkring for å sjekke folks reaksjoner. Veit ikke om det blir no suksess, men artig blir det da!

Bada på ettermiddagen i dag, med Ida, Annette og Maja. Vi planlegger roadtrip til Danmark neste sommer. Vi vil ha en volkswagen van, og ta alt på sparket. Jeg gleder meg enormt.
Kvelden ble tilbrakt hos Ida, med grilling og kaninsex. Ida har to kaniner, to guttekaniner, som hopper rundt hjemme. De heter Pluss og Minus. Pluss hopper på Minus. Minus hopper tre skritt frem. Pluss hopper etter og begynner å jokke. Minus hopper tre skritt fram. Pluss hopper etter og jokker. Sånn er dagen til Pluss og Minus. Stakkars Minus, blir voldtatt dagen lang. Det går nok til et punkt, og Minus dreper Pluss. Men vi får se. Underholdning er det da!
Vi lå i dobbelthengekøya til Ida og så på gamle bilder. Like underholdende. Folk forander seg, det må jeg si.

I morgen kommer Hopen på besøk! Ringte ho i dag, og ho var på vei til Østlandet. Liker det veldig da ho overrasker meg sånn. Sverigetur og reker på kvelden i kveldssola på verandaen vår. Ahh..

Hvorfor flyter noen venner lenger og lenger unna? Det gjør meg trist..

søndag 28. juni 2009

Välkommen til det ryska paradis!

05.15 lørdag 20. juni henta vi Kjetil. Etter mye att og fram inni Oslo, var vi på vei til Gøteborg. Vi skulle nemlig til Montenegro! Og flyet skulle vi ta fra Gøteborg. Dit er det langt, forresten.
VI kom oss på flyet, og vi kom oss av flyet og på en buss med masse svensker.
"Hej, mitt navn är Amanda, och jag ska vara eran guide." Jaha, altså ingen soving på den bussturen. Sola skinte, og vi var optimister. Men det tok slutt etter to dager med storm. Jada, det var storm i syden! På kvelden ble det ikke mørkt, fordi det lyna så jævlig. Men jeg prøvde å holde humøret oppe. 14.30 på tirsdag, kom sola! Og den titta ned på oss resten av dagen. De neste dagene var sola framme litt nå og da, så vi løp ut på verandaen så fort vi så sola, klint inn i olje. Da det regnet, noe det gjorde hele tia, så vi på Family Guy. Hurra. Og jeg leste ut andre boka i Twilight-serien på tre dager eller no. Bra bok, forresten!
Kjetil leste også boka mi, og vi fant da ut at vi aldri kom til å finne kjærligheten og få det sånn som Edward og Bella har det. Og vi er misunnelige. Kanskje jeg skal kjøpe meg katter allerede nå?
Eirik og Kjetil så pene damer hele tiden, mens de kjekke mennene uteble. Kjetil øvde på å sjekke opp Amanda, og setningen "Hej, Amanda. Jag tycker du är snygg. Skulle du villa bli med mig på mitt rum?" dukket stadig opp, med litt forskjellige varianter.

Det er stille i Montenegro. Det er pensjonister og russere. Så jævlig mye russere. Utafor vinduet vårt hørte vi bare "vodka vodka vodka vodka." Og russere elsker å synge, hvis dere lurte.
Men det er også veldig pent i Montenegro. Grønt, frodig og gammelt. Gamlebyen var utrolig fin. Vi så den bare i regn, den er sikkert enda penere i sol.

Men turen var veldig fin, maten var god, og ølet ikke så aller verst. Vi drakk kun en dag, fantes nesten ikke en bar der en gang. Vi fikk slappet ordentlig av, ihvertfall.

"Hore" er blitt ført videre, og hakking på hverandre ble veldig populært. Kjetil hadde stygg stemme, og Eirik var mongo. Fin tur.

Det er veldig greit å komme hjem til masse sol her i Norge, så har man en liten sjanse til å bli brun allikevel!

fredag 19. juni 2009

Snike-Rybak og reisefeber

Jeg var på jobb på onsdag, som nevnt tidligere. Og på melkerommet kom jeg over noe jeg ikke liker. Alexander Rybak dukker opp overalt! Nå er han jaggu bakpå 1 1/2 liter Tine Lettmelk. Han er tydeligvis en venn av melka. Klart, mannen i gata er glad i melk, det er ikke noe å diskutere på, men må han ha trynet sitt bakpå der da? Avisene sier han blir advart mot media, sine egne nerver og sin mentale helse. Men han dukker opp overalt. Fairytale kommer aldri til å finne veien ut av hjernen min, og mer enn det fra Rybak trenger jeg ikke. This is a job for.. FANTHOMAS!


















Synet mitt har vært svekket den siste tia, og jeg tenkte å gjøre noe med det. Så jeg var hos optiker i dag, og har gått opp 0,5 på begge øya, og i tillegg har jeg en skjeiv hornhinne på høyre øye. Og for å spare øynene mine litt, har jeg gått til anskaffelse av nye briller. På tide, da jeg har hatt linser på i nesten ett strekk siden jeg var 13 år. Så nå er jeg brilleslange igjen, og optikeren min forsikret meg om at disse brillene var veldig inn i tiden, og siden innfatningen var svart kom de til å være det en god stund. Det var godt å høre, da er jeg hvertfall moteriktig. På en måte. Men jeg har fått et helt nytt syn på verden, jeg ser ting jeg ikke har sett på lenge. Jeg kan nesten telle tretoppene i Sverige fra verandaen her hjemme. Utrolig!


Nå bærer det til varmere strøk! I morgen går det et fly fra Gøteborg til Montenegro. Og på det flyet sitter vi! Vi skal sole oss, spise masse god mat, feste, bade og feste litt mer. Det er jeg, Marianne, vår fetter Eirik, og Eiriks fetter Kjetil. Akkurat som første gang vi dro til syden, det var oss fire i Tyrkia. En fantastisk tur, så jeg har høye forhåpninger denne gangen også. Eirik med sekken sin og kritiske innstilling, Kjetil med den flate lommeboka si på innsida av t-skjorta og overdrevne bekymring, og jeg og Marianne som bare er med, og smiler og nikker og takker. En herlig gjeng.
Blir spennende å se om noen kommer hjem med tatovering eller en ekstra piercing denne gangen. Immodium'en ihvertfall pakka, sammen med bikini og partyklær :D



















"This is the worst food I have ever tasted!"
-Eirik etter vi hadde spist på en tysk restaurant på Sunny Beach

torsdag 18. juni 2009

En dag på Bunnpris.

Når man jobber fra 13.00 til 22.10 på Bunnpris, kommer det ganske mange forskjellige mennesker innom.
Man har de som lukter gammel røyk, og du vet at de skal ha petterøes 3 eller rød eller gul mix. Det er de som lukter gammel fyll, og du vet at de legger store flasker med seidel eller ringnes på båndet, og kommer med en pantelapp samtidig. Du vet at de drikker mer enn de skulle.
Så er det barnefamilien. Alle skal være med å handle, og de er gjerne seks stykker rundt en handlevogn. Det er skrik og hyl, og stressa foreldre. De kjøper bleier, godis og det de måtte ønske av mat.
Pensjonistene som kommer innom er best mener jeg. De stresser ikke, de kan snakke lenge om været, og de smiler omtrent hele tiden. De sier at jeg er kjempesnill som ikke tar betalt for den ene posen de trenger til VG og sjokolade.
Det er også de jeg ikke forstår. Av språklige grunner. Det er ikke alltid våre nye landsmenn har lært seg alle norske ord, men med litt tid går alt greit.
Ofte kommer også de slitne mødrene, som sikkert passer på barna alene. De er gretne, ansiktet henger litt, og de klarer ikke smile om det sto om livet. Det er så vidt det kommer fram et oppgitt "hei", da jeg anstrenger meg for å smile pent og si et hyggelig "hei", siden det er en del av jobben min. Men de skal ikke smile i det hele tatt, dere misjon her i livet er å få meg til å føle meg teit med sine oppgitte "hei". Jeg kan vedde på at de himler med øynene også.
Men det er de som smiler og har god tid hvis jeg er litt treg. De tuller og fjåser, og gjør at dagen går litt fortere.

Da jeg begynner kl 13.00, har jeg pause rundt 15.00. Da spiser jeg det jeg klarer på en halvtime, for det er alltid lenge til jeg får mat igjen. Så er det litt stress til klokka nærmer seg 18.00. ALle de menneskene jeg nevnte først på en gang, pluss en kassaskuff som ikke vil lukke seg, og et bånd som ikke vil gå rundt. Men etter kl. 18.00 blir alt roligere, og vi går og sparker i våre egne bein og har lite å finne på. Vi stenger kl 21.00, men i går ble vi på jobb til 22.10. Hvorfor, spør du kanskje? Oppgjøret var imot oss hele kvelden, og slo seg ekstra vrang da vi skulle gjøre opp tippekassa. Men det gikk til slutt, og alle fikk masse i overtid.
Da er det godt å komme hjem og lage nachos og se film med Marianne, og sove så lenge jeg vil dagen etterpå.

Nå bærer det snart til varmere strøk også, vi gleder oss masse!
Montenegro, here we come :D

mandag 15. juni 2009

Endelig hjemme.

Etter to dager med bæring ned og opp trapper, og overtrøtt fnising er jeg hjemme. Hjemme på Flisa. Ahhh.. Over 7 timer i bil, på grusvei med elger på. Jeg liker det. Burger og pommes frites på Røros, der det forsåvidt var 2.5 plussgrader, og skriking og fjåsing i altfor overlasta bil. Jeg liker det også.
Og Marit greide det igjen. Marianne ringte og ba meg slippe dem inn på fredag. Da sto ho der. Med krykker, men ho overraske meg like fælt som på bursdagen min. Jeg er veldig glad i deg for det Marit. Jeg ville leie rullestol til Marit, men det fikk jeg ikke lov til. Av Marit. Forståelig. Masse god mat, og tilgang på penger igjen. Gjennom mamma. Takk og lov for mat.

Sverigetur med Marianne, Marit og Pernille i dag. Og grillings med Annette, Ida og Pernille på kvelden. Meget koselig, jeg har ikke sett de to førstnevnte siden påsken. Den angstfylte påsken.
I morgen bærer det til Oslo, Ida skal på intervju til politihøyskolen. Vi krysser fingra.

Flisa er idyllisk på sommeren, som nevnt mange ganger tidligere. Det er masse grønt, stille og bonderomantisk (eller no). Jeg er glad jeg har vokst opp og fortsatt bor her.
Jeg og mamma ordna no forsikring i dag. Vi måtte tegne ny livsforsikring eller noe på meg, og etter en lang samtale med forsiktingsmannen ga mamma meg en klem og sa "hade, da Elisabeth". Jeg skulle bare gå 40 meter til Marit. Jeg begynte å lure litt, siden vi akkurat hadde tegna ny livsforsikring, og ho ga meg en klem. Det pleier ho aldri å gjøre med mindre jeg skal langt bort over lengre tid.

Jeg er verdt 1,4 mill. hvis jeg blir sjuk.

fredag 12. juni 2009

Bye bye Mellomveien

Siste natt i Mellomveien. Det føles godt. Jeg liker forandring, selv om jeg er lei av å flytte hvert år 4. året på rad nå.
Men Skansegata blir vel så bra, om ikke bedre. En jenteleilighet (som nevnt ørten ganger tidligere) med masse sjarm og hjerterom.
Jeg kommer til å savne sofaen og TV'n vår her. Og samholdet vi fikk med mennesker vi aldri hadde møtt før. Men de menneskene er hjertelig velkomne til Skansegata 4.

Jeg kommer til å savne Trondheim i sommer. Gangavstand til alt, og søndagsåpne butikker. På Flisa må man ha bil uansett, hvis man ikke setter av en hel dag. Og butikkene er nesten ikke åpne i helga, til kl 2 eller no på lørdag og selvfølgelig stengt på søndag.
Men det blir fint også. Det har sin sjarm.

I morgen får jeg karakteren på mappe-eksamen. Jeg er nervøs og spent. Mest nervøs tror jeg, jeg har ikke noe peiling på hvordan jeg ligger an. Folk har fått alt fra B til neste stryk i dag. Det gjør noe med nervene mine. Men men, det får gå som det går, ikke noe å få gjort med det. På intervju skal jeg også, jeg ahr søkt om jobb som studentvakt til høsten. Da blir mamma og pappa fornøyde hvis jeg får den, så har jeg også en mindre bekymring til høsten.


Bye bye Mellomveien. I have the feeling we will meet again.

onsdag 10. juni 2009

Lissen ser bakover og fremover.

Ferie. Endelig, tenker de fleste. Men to måneder er lenge å være borte fra mine kjære her i Trondheim. Ikke at jeg ikke gleder meg til å være med Flisa-horene mine, men hver dag dette året har jeg hengt med foto-horene mine. Jeg vil slå sammen Flisa- og foto-horene. Jeg tror det hadde blitt suksess! Men slik kommer det nok ikke til å bli.
Jeg vil få benytte anledningen til å takke alle sammen for et fantastisk år. Jeg trodde ingenting skulle slå folkehøyskole, men fy faen, dere har gjort det hvertfall like bra, men på en annen måte. Jeg bøyer meg i støvet. Dere er fantastiske, rett og slett. Til høsten skal vi ha det enda bedre, om mulig, og jeg gleder meg.
AK sine klemmer, Sandra sine nerdefraser, Monica sin chinchilla etterligning, Ida sin tankegang, Magnus sin voldelige side, Andreas sine stygge, ekle men samtidig morsomme kommentarer, film med Erik, Emmy sine lyder og bevegelser, Pernille da hun ser på Prison Break og vi sladrer dagen derpå, og Ole sitt photoshoptalent og tørre vitser. Takk for at dere alle ler av og med meg hele tiden. <3


Når det er sagt, så er ingenting som sommer på Flisa. Lange, solrike dager på bringebærgården, og sen bading med Ida. Sladrekvelder hos Annette, kjøretur med Marit, historiene til Thomas og kosekvelder hos Karoline. Vi har kjent hverandre meget lenge, og jeg savner dere sinnsykt noen ganger. Skal bli så godt å få klemme dere alle sammen igjen. Vi har mye å ta igjen. Jeg gleder meg til å få høre om Annettes internett-erobringer, og Idas overdrevne tenking om det motsatte kjønn.
Vi skal drikke oss dritings i hagen, og snakke shiiit til sola står opp. Vi skal spise godis, se filmer, kjøre oss noen turer, og hore. Jeg gleder meg. Dere kjenner meg bedre enn noen, og vi kan sitte og snakke natta lang.
Mine fantastiske venner. Ahh..





Men først gleder jeg meg til fredag, da kommer mamma, Marianne og kanskje Tina. Og pappa kanskje på lørdag. Da skal det flyttes inn i Paradis! Nøklene er hentet, det er bare vi som mangler, klær og senger. Blir fantastisk, og alle er invitert på innflytningsfest til høsten!
På søndag gir jeg fra meg nøkkelen til Mellomveien 7. Det er ikke trist, jeg kommer nok tilbake hit, siden Magnus skal bo her.
Etter nøkkelen er levert, blir det en laaang kjøretur til Flisa. Men det tror jeg kan bli koselig :)
Nå kan vi bytte på å kjøre alle sammen, siden Marianne var så flink i dag og sto på oppkjøring!

Glad i dere alle sammen, Flisa-horer og foto-horer og de utenom, dere er de typer mennesker man aldri glemmer.

søndag 7. juni 2009

Free hugs og vampyr-crush

En klem. Kan si mer enn tusen ord. En klem er god medisin, uansett. Og jeg er kjempeglad i å klemme. Derfor er jeg glad for å ha funnet AK, min klemmevenn. Vi skal gå i Nordre med skilt "Free Hugs", og gjøre hverdagen bedre for våre medborgere. Hvis vi ikke tør det her i Norge, kan vi alltids gjøre det i Australia.

Nå nærmer det seg slutten på mappa og skoleåret. I den anledning var det avslutningsfest på skolen i går. Hurra, unnskyldning for å tømme i seg alkohol! En liten del av klassen møtte opp, og vi satt i vår egen sære lille sirkel med et latterlig høyt bord i midten. Vi var kulere enn alle andre. Og jeg har aldri skålt så mye på en kveld. Vi skålte for Jørn, sønnen til Jørn, musikkorpset til sønnen til Jørn, skuffkak, Australia, den harde kjerne, Anneline, kåken, Mellomveien, intimfest, kåkensluts og sikkert mye mer jeg ikke husker. Men jeg lærte nytt ord. Tæææt. Skrives sikkert ikke sånn, men jeg tror kanskje det var slik det skulle uttales. Jon Kjetil som introduserte det for oss, veldig artig.
Kvelden endte på Supa, i en hule. Meget koselig, og masse pene mennesker. Som kun gikk forbi, desverre. Jeg og AK lekte lesbiske på vei hjem, stor slager. Og kjøpte burger som ble konsumert i Palasset. Å logge på msn er kanskje ikke det lureste å gjøre på fylla.

Så kommer dagen derpå. Jeg ble vekt av min kjære samboer Pernille. Jeg trampet i gulvet for å forsikre ho om at jeg var oppe. Spiste overkrydret tacokjøtt til frokost (som jeg ikke merket at var overkrydret, til Magnus' store skuffelse), og ble med Pernille for å ta noen bilder. Det var fort gjort, vi er effektiviteten selv. Så var det litt daffing på sofaen, før kafé. Mye kom fram, noen hadde vært hore. Jeg liker det.
AK kom på besøk i kveld, og vi har sett Prison Break i hele kveld. Veldig mye pene mennesker der også, det må jeg si. Wentworth Miller, bli min..?
Vi tok AK som gissel igjen, og fnisa mer enn vi har gjort på lenge. Ho satt også og koste med noen sine baller, sånn i løse lufta.

Jeg har bestilt meg nye motiver på min mobil! Kjempegøy. Et Twilight-motiv, et bakgrunnsbilde med Edward Cullen, og et kjempesøtt tegna motiv. Mobilen min er en fryd å se på, rett og slett!
Apropos Twilight. Den nye filmen kommer 20. november. Gjett hvem som skal stå først i kø? Jeg. Med Monica og Sandra ved min side. Jeg gleder meg som en unge allerede. Gleder meg til å se denne fantastiske mannen/vampyren skal vise sitt smukke ansikt på kinolerretet. Det er stort, et sånt kinolerret. Vi skal kose oss med den filmen, og vi skal prøve å ikke skli av stolene våre.

onsdag 3. juni 2009

von Schlotterstein

Rydiger von Schlotterstein. Den vesle vampyren. Jeg leste de bøkene da jeg var mindre, det kom jeg på da Monica nevnte det en dag. Jeg husker ikke så mye fra bøkene. Der kommer google inn i bildet. Det er visst 19 bøker i den serien, og jeg føler en stor trang til å lese alle! Jeg har sendt melding til mamma og spurt om ho kan finne igjen bøkene hjemme. Jeg har ikke fått svar, så enten sover a eller så leiter a febrilsk på kottet. Jeg håper på det siste.
Denne vampyren har rødt hår. Det er derfor jeg har en ting for folk med rødt hår nå, sier Monica. Neimen om jeg vet. Men en ting vet jeg. Jeg skal ta etternavnet til denne vampyren. Elisabeth von Schlotterstein. Artistnavnet sitt det.




I dag har jeg printet og skrivi nesten hele dagen på skolen. Holdt på å regne bort da vi gikk dit, så ble like så godt der nesten hele dagen. Jeg var i litt klage-humør, så ble litt kritisering på refleksjonsnotatet fra semesteret. Håper jeg har klart å være saklig. Det gjorde godt i sjela å få ut litt innestengt irritasjon. Og AK sine klemmer i dag hjalp veldig på humøret, selv om jeg i utgangspunktet ikke hadde noen dårlig dag.

Ellers har dette vært en ukreativ dag. Slåss meg Magnus etter middag i dag, det var gøy. Kommer til å bli litt stille å ikke bo med han. Hvem skal jeg ellers vise den tygde maten min til? Eller blåse rapen min på? Eller blåse ut av nesa sammen med? Hvem skal rope NEIN da jeg spør om noe? Siden vi går i samme klasse regner jeg med at det ordner seg uansett, men blir litt rart.

Er det noen som husker Erik Vea? Fra NM på skøyter i '73.

Hollywood og Disney.

Skravling. Fråtsing. Trøtthet. Fnising. Sladring. Spionering. Kreativitet.
Dagen i dag, kort og greit. Vært en fin dag, hvis man ser bort i fra været. Det er schizofrent. Sol, regn, hagl, overskya, regn, sol, regn. Det er 2. juni, og bikkjekaldt ute. Hvor dro sola? Kanskje den ville gi meg en liten pause fra solbrentheten? Det er teit. Gi meg sol!

I går tok jeg nytt Hollywood-bilde til mappa. Ble vel greit, tror jeg bruker det. Ole tok bilder av meg til sitt Hollywood-bilde. Men det er ikke lett å holde seg alvorlig og prøve å være flink modell da denne tynne, rare mannen står på en krakk og roper "se kåt ut! Dræp mæ!" Men han var da blid etterpå, så håper det ble greit.
På kvelden kom Erik, og vi så tre filmer. Ringeren i Notre Dame, Pocahontas og Død Snø. Vi fant da ut at Notre Dame ligger i Paris, noe ingen av oss visste. Man lærer så lenge man lever. Esmeralda er heit og John Smith er veldig kjekk. Og man kødder ikke med tyske nazi zombier. Erik skal ha en geit med ring i øret, som røyker. Jeg kunne godt tenkt meg John Smith, eller et snakkende, klokt tre.



















Neste uke. Da kommer mamma, og vi skal flytte! Jeg har ikke ord. Spisebord, skrivebord, bare oss fire, jenteting, ryddig kjøkken, stor plass på rommet, stor plass generelt.
Bakklandet og Skansegata 4 - here we come!

søndag 31. mai 2009

Veien til mitt hjerte.

Mat. Jeg lyver ikke om jeg sier det er veien til mitt hjerte. Hele dagen dreier tankene mine seg om mat. Hva jeg skal spise neste gang, og hva jeg skal ha til middag da jeg får mer penger, skjemme bort meg selv litt. Jeg er så heldig å ha en fetter som er veldig flink til å lage mat. En gang iblant blir jeg bedt dit på middag. Det ble jeg i dag. Hjortesteik sto på menyen. Håhåå..
Han hadde ca halv kilo med kjøtt, og jeg spiste sikkert mer enn jeg burde. Jeg spiste opp alt kjøttet. Jeg forsynte meg tre-fire ganger, fetteren min én gang. Jeg spiste til og med sopp! Jeg kunne lett spist mer og. Ole er overbevist om at jeg har bendelorm. Men jeg har lest, og bendelormen kan ved sjeldne tilfeller gjøre at du mister apetitten. Det sier lommelegen. Så da har jeg ikke det!
Mulig det skyldes forbrenninga mi. Den er skyhøy. Helt greit for meg, da kan jeg spise det jeg vil! Lag mat til meg, og jeg er din!


Det svir og brenner. Det er rødt og hissig. Det får huden min til å virke crispy. Jeg er solbrent. Etter to hele dager i sola, merkes det på kroppen. Solkrem er oppskrytt og klokkeskille er kult.
I går på marinen i mange timer, og i dag i en møllenbergpark. Lettere fyllesjuke mange av oss i dag, vel å merke.
















Jeg var med Sunniva og Thomas på Ila et sted på fest. Det ble litt Flisa-snakk, litt guttesnakk, litt baksnakk, vannpipe og flasketuten peker på. Jada, flasketuten pekte på meg noen ganger. Så det ble tre omganger klinings med Sahrish, en tåslikking og en klinings med en random. Tusen takk for ølen jeg fikk. Kvelden endte på BrukBar der jeg møtte deler av den harde kjerne. Der ble det kløft-show, klemming, Australia-snakk, alvorlig snakk og blåsing ut av nesa. Magnus ble altfor dritings, og jeg var full på fire halvlitere.

Nå er da eksamen igang, veldig fornøyd med oppgava vi fikk. Tema 7 og tema 9. Ett bilde skal tas på nytt i morra, og håper å bli ferdig før helga. Så får vi vår første karakter! Blir spennende.
Jeg håper kreativiteten snart finner meg.

Så må jeg innrømme noe. Jeg har sett Twilight altfor mange ganger. Jeg går ikke lei. Selve filmen er ikke noe å hoppe i taket for. Men det er denne Edward Cullen. Han er mystisk, kjekk, har et blendende smil, ser deg dypt i øynene og oppriktig bryr seg. Hvor er min mystiske mann? Som overrasker meg med besøk på natta, og som vil beskytte meg med sitt eget liv? Kanskje han kjører med nsb og bare er litt forsinket? Kanskje han er i Australia? Kanskje han er for sjenert?
Jeg er akkurat her, sulten og svidd.

torsdag 28. mai 2009

I'm a man - hear me roar!

Jeg er forvirret. Det står på fødselsattesten min at jeg er hunkjønn. Jeg har et jentenavn. Jeg skriker som en jente, jeg er like glad i sko og klær som alle andre jenter, jeg er udugelig på kjøkkenet, jeg griner ganske lett, jeg går faktisk i kjole en gang i blant, og jeg går sjelden ut av huset uten en eller annen form for sminke.
Men. Det er et "men" her. Jeg spiser som en gutt, med tanke på mengde. Jeg raper som en gutt. (Ja, jeg raper mye, også ved matbordet.) Jeg har en sittestilling i bilen som en gutt. Jeg sitter ofte som en gutt ellers også. Jeg roter og slenger ting rundt meg som en gutt. Jeg tar opp ølen min med snusboksen som en gutt. Jeg snuser. Jeg er den Pernille roper på hvis det er en edderkopp på rommet hennes. Jeg spiser det jeg kommer over. Jeg krabber gjerne en hel dag i olje, møkk og dritt. Jeg skifter mine egne dekk på bilen. Jeg elsker lukten av skog og gammel olje på kjeledresser. Og jeg kunne godt tenke meg å ta jegerprøven.

I pappa sine øyne har jeg vært gutt siden før jeg ble født. Og sier at hvis jeg faktisk hadde vært en gutt, ville han kalt meg Arnstein. Han kaller meg faktisk det ganske ofte. Jeg fikk min første Felleskjøpet-dress fra jeg kunne gå, og var med pappa på alt, hadde mitt eget sete i traktoren og treskeren. Jeg hadde min egen lille trå-traktor med hørselvern, og før jeg fylte fire, kjørte jeg traktor alene for første gang. Helt sant. Jeg gikk med altfor store klær, arvet etter mine fettere. Men, jeg likte å leke med Barbie. Men også bilbane.
Jeg gikk aldri med kjole eller skjørt. Kanskje på 17. mai og hvis mamma sa jeg måtte.

Jeg har alltid vært litt guttete, trivdes best med kompiser, og folk har sagt jeg er litt mandig et par ganger, men har aldri tenkt ordentlig over det før jeg begynte på NKF. Jada, jeg snakker til deg, Erlend. Du kalte meg gutt på et bilde i høst. Jeg var en gammel dame, men du sa "gutten på bildet". Bedre ble det ikke da Jørn gjorde det samme litt seinere, og Anne-line satte prikken over i'en da hun sa jeg og Magnus var mindre pene. Etter disse hendelsene har folk kalt meg "en mindre pen mann".
Jeg ler selvfølgelig av det, men i dag ble jeg i tvil. Dum som jeg var, gikk jeg inn på start.no for å ta testen "Er du gutt eller jente?", for moro skyld. Og resultatet var forvirrende for det slitne hodet mitt. Jeg er ingen av delene. Det stemmer, jeg er verken gutt eller jente. Er jeg da intetkjønn?

Jeg ser ut som en jente (håper jeg), men kanskje jeg egentlig skulle vært en gutt, som pappa ville? Arnestein Retteraasen her, hei, hyggelig å hilse på deg.

Jeg kunne forandret meg. Men hvor kult hadde det vært? Tomrommet etter en del av femininiteten min klarer jeg neppe å fylle på en naturlig måte. Det får nesten stå åpent, det tomrommet, kanskje det sakte men sikkert fylles opp om noen år?


-Elisabeth a.k.a Arnstein