Om skilpadder, skoeske og fnising.

Lenge siden jeg har skrevet. Jeg må skrive oftere. Men ting har skjedd, som jeg nå skal fortelle om. For noen uker siden var jeg ensom. Ikke alene, men ensom. Nå er jeg på langt nær ensom lenger. Jeg fins ikke ensom, og smiler hele dagen. Jeg fniser og bryter ut i latter uten grunn. Så blir jeg sittende og stirre på noe som ikke er foran meg, lukke øynene og smile enda mer. Kanskje jeg er teit? Men han som er grunnen til at jeg er sånn sier at det er greit. Han er også litt teit. Vi er teite sammen.
Det er også sommerfugler inne i bildet. Eller skilpadder. De er ikke nervøse og høye på speed lenger, de dukker opp nå og da og får meg til å smile. Igjen, men på en roligere måte. Så vi liker sommerfuglene og skilpaddene. Det er nemlig lenge, lenge siden de har besøkt.
Om dagen gleder jeg meg til å komme hjem og finne nettopp denne personen i senga mi. Ventende på meg. Er jeg sliten og stresset i sjelen min, får han meg glad og bekymringsløs med en gang. Det liker jeg godt, takk for det. Og jeg liker giraffer. Grunn nevnes ikke.

Jeg liker at jeg blir litt bortskjemt. Men for mye har jeg ikke godt av. Jeg liker samtalene vi har. Seriøse eller ikke, spiller ingen rolle som helst. Vi kan snakke i mange timer, utover natta. Men det har gått litt utover skolen. Så det får vi heller gjøre i helgene, da man har mer tid til sånt.
Jeg liker måten han noen ganger ler av seg selv av de simpleste ting. Jeg liker at alle vennene mine liker ham. Jeg liker at jeg liker vennene hans. Jeg liker måten han ser på meg på. Jeg liker måten han forklarer ting på. Jeg liker måten han smiler på. Jeg liker måten han lukter på, og at det henger igjen etter han har dratt. Jeg liker at han spør om jeg har det bra. Jeg liker bildet på mobilen hans. Jeg liker at skoesken ikke har blitt kastet enda. Jeg liker at han har skjønt at veien til mitt hjerte går gjennom magen. Jeg kunne ramset opp mer, men ikke alt passer seg her. Dessuten er det slutt på fjortisspratet nå. Men der er grunnen til at smilet mitt går rundt hele hodet om dagen.
Og jeg liker at det er flere som er som meg, du finner oss fort fnisende i gangen eller på kafé.

Le Pop

I to måneder har jeg gledet meg til 14. november. I TO MÅNEDER! Jeg fikk fri fra jobb, og hadde nytt antrekk. Jeg tvang nesten folk til å bli med meg. Jeg gledet meg enormt. Og endelig kom dagen. Eller kvelden får jeg kanskje si da. Jentevors hos oss. Stemningen steg hvert kvarter. Med stemningen steg støynivået. Med støynivået steg alkoholprosenten i blodet vårt. Med alkoholprosenten i blodet vårt steg nord-norsk faktoren. (Av en eller annen grunn.) Og plutselig var klokka halv ti. Vi kledde på oss, sang en siste sang, og småtravet mot Samfundet. Jeg var klar. Jeg var så jævlig klar. Jeg måtte klype meg selv i armen hvertfall en gang. Jeg drømte ikke.
Et flertall smågira jenter på høye hæler og i konserthumør trykket seg inn i storsalen. Så kom det fire skikkelser på scena. Katzenjammer. Jeg hadde forventinger høyere enn kornsiloen på Flisa. Og det er høyt.
Jeg gikk ut fra Samfundet med mannestemme og gjennombløte klær av øl og svette. Jeg hadde hold og pusteproblemer (grunnet for trang kjole og manglende kondis). Jeg gikk ut fra Samfundet med ett stk gigantisk smil rundt munnen. Jeg klarte ikke slutte å smile, og Malene sine sprell langs veien til byen toppa det meste.
Jeg har ikke ord, for hvor gøy jeg hadde det. Det var trangt, svett, bløtt og helt fantastisk. Erik sier han aldri har sett meg så blid før. Og da lurer jeg på om den konserten faktisk var det beste øyeblikket i mitt liv? Det var det nok ikke, men det er lenge siden jeg har kost meg så fælt. Med mine favoritthorer ved siden av meg, en halvliter i hånda og en herlig stemning kunne ikke ting vært bedre. Jeg fikk liksom ikke hylt eller hoppa eller klappa nok. Unnskyld til Sandra som klaga over øresus etter å stått ved siden av meg. Og unnskyld til AK, hvis jeg hoppa på deg, det er godt mulig.
Jeg skal stå på første rad neste gang de spiller i nærheten av der jeg er. Jeg skal kunne sangene enda bedre. Og jeg gleder meg allerede.



Pick me up and drive me home
Crank crank crank crank
Crank up the volume
Pull up the tights
To your wuthering heights
No means no, no means no

You sell tickets to a funeral
'Cause you need tickets to Katzenjammer

Edru og forvirret.

Min første edru helg siden reunion. Og mamma og pappa på besøk. En fin helg. Med god mat, intern mobbing, kafé, håndballkamp og kos.
Det har også vært en forvirret helg. Men da er det ålreit med terapi i Palasset. Jeg takker dere, horer. Klokere ble man kanskje ikke, men lettere i sjela. Bittelitt. Igjen; takk.

Med litt gris, forvirrede tanker og et touch av angst gleder vi oss til workshop med Jens Haugen i morgen. For i dag kom nemlig litt av kreativiteten igjen. Det er en isnpirerende mann, denne Jens Haugen. Og jeg liker at han er fra Hamar. Vi kan hvis vi vil. Så jeg skal visualisere mine mål. Jeg skal skrive de ned og tenke at det her, det klarer jeg. Og da skal man visst klare alt man vil. Men jeg tror kanskje det hjelper med noen få gyldne hår i stumpen.



Og bare fordi den var litt søt:

Bursdag, penis og savn.

Jeg har blitt eldre. På papiret altså, ikke i hodet mitt. Jeg er fortsatt tre år i det naive hodet mitt.
På torsdag ble jeg 21 år. På papiret. Min søte lillesøster venta på meg på skolen med skillingsbolle og tre tente lys. Og to gaver. Så var ho med meg i studio i noen timer mens jeg fikk printet litt. Så bursdagskaffe, og med den kom Hopen. Med fly. Jeg hadde en veldig fin bursdag. Hvis man tar bort stresset med temaoppgaven. Takk alle sammen! Taco hos Sunniva var heller ikke å forakte.
Det dumme med å ha bursdag rundt den helga som var, er at jeg måtte jobbe. Fredag, lørdag og søndag. Men det er gøy å jobbe på Halloween. Jeg hadde besøk i kassa mi av mannlige nonner, noen fra Grease, engler, djevler og horer. En sang til og med til meg. Og spurte masse om kondomer.
Men selv om jeg jobbet kvelden på lørdag, feiret vi uansett. De andre var godt igang da jeg kom hjem fra jobb på lørdag, og jeg fikk sang og gaver. Lissen ble rørt. Og Martin hadde tatt tog en dag tidligere enn planlagt for å være med. Da ble jeg også rørt.
Cola, cd, kinobilletter, øredobber, undertøy, godis og penis. Ja, du så rett. Jeg fikk en penis. Med sugekopp. Så takk til gutta for den. Tror jeg. Kvelden endte med sår og skavanker på noen. Lærepenge til resten; å bære noen ned en trapp er ikke lurt. Eller å løpe ned en bakke.

Å jobbe på en søndag er ikke kjempemorsomt. Men helt greit å sitte fem timer i en kasse og være hyggelig med mennesker. Alle her er hyggelig tilbake. De sier "hei på du" og "heisann frøken" og "ha en god kveld". Jeg liker det. Ålreite studenter. Kjentsfolk var også innom. Noen stresset meg, andre fikk meg til å le og rødme.

Jeg syns litt synd på Hopen. Hun kom for å besøke meg, også måtte jeg jobbe hele helga. Men hun klarte seg nok tror jeg. Og jeg skylder ho penger. Men jeg er kjempeglad for at ho kom. Vi er litt av et team. Hun forstår meg også. Det gnager i hjernen min. Og Hopen forstår. Jeg tenker hardt. Vrir hjernen min opp ned. Jeg klarer ikke bestemme meg. Jeg vet ikke om jeg vil bestemme meg. Og tankene vandrer. Langt bort. Kanskje for langt.

Jeg savner mamma og pappa. Jeg savner Marit. Jeg savner Ida og Annette. Jeg savner Thomas. Jeg savner hjemme. Jeg savner mamma sin mat. Jeg savner til og med Flisa og julestemningen der. Jeg savner lukta av olje fra pappa sin kjeledress. Jeg savner snøhaugene som blir liggende på gården.
Emo-moment over.

Mamma og pappa kommer til helgen. Marit kommer om fire uker, og Ida og Annette om tre. Så er det snart desember, og det betyr at det snart er juleferie, og jeg kan dra hjem.
Så ting er ikke så aller verst after all.

Jeg føler meg litt ensom. Ikke alene, bare litt ensom.