Tur. Og tur.

vi har vært på tur. To turer, faktisk! Først til Kr.sund, der bildene våre falt i gulvet og regnet kom fra himmelen. Der alle ble fulle, noen mer og oftere enn andre, og alle hadde det gøy. Men så fikk vi kjeft, for vi var visst en forferdelig gjeng å være på tur med. Når skjedde det? Vi er jo en awesome gjeng! Kanskje noen ikke takler vår awesomeness. Kjett for de.

Så dro vi til Danmark. I min vakre, udødelige dieselpurke. Som den distré personen jeg er, måtte jeg stoppe i en rundkjøring midt i Oslo for å finne ut hvor jeg skulle, og kjøre i rundinger inn til båten. Vi har nå funnet ut at jeg har det etter mamma. Dette ble en tur med fyll, kos, stygge bilder, fine bilder, og masse latter. Det ble en tur med misforståelser, frekkheter, mat, cola og nye mennesker. Vi lærte at om man er en kjent og god fotograf, er det greit å kle av seg foran studentene man skal ha workshop med, og ikke være i seng før halv sju på morningen. Vi har lært at sand i kameraet lønner seg ikke, og at man må kle seg etter forholdene. Og språket der nede er uforståelig, og det er det ikke noe å gjøre med. Jomfruhummer er det samme som scampi, og det er fryktelig godt med hvitløk på. Jeg har lært at jeg er frekk med alkohol innabords. Innskild AK. Håper du tilgir meg en dag, for du er ganske viktig. Vi har lært at ikke alle bryr seg like lite som andre om ting som skjer i morgenskumringen. Og vi har lært at det lønner seg å ha en lugar da man kjører båt om dagen.

Så vil jeg fortelle om den kjære, vakre bilen min. Den udødelige bilen min.
Den kjøpte jeg brukt for to og et halvt år siden. Ikke alt stemte med den da, men det ordna pappa. Så rusta ledningene til frontlyktene mine. Så slutta det ene vinduet å virke. Så slutta det andre å virke. Så ville ikke bakluka lukke seg igjen, også frøs passasjerdøra. Tankmåleren må man kjenne godt til for å forstå, og speedometeret lever litt sitt eget liv. Etter alt dette skjedde, gikk bilen min som smurt, og jeg ble overbevist om at den var udødelig.
Så kommer vi til dagen vi skulle hjem fra Danmark. Vi hadde kjørt av båten i Oslo, og var på vei hjem til Flisa for å få litt mat før turen gikk til Trondheim igjen. Vi kom nesten til Kongsvinger. Da lager bilen min en rar, brummende og skrapende lyd. Vi stopper, og titter under. Der henger eksosanlegget mitt bare noen centimeter over bakken. Faen. Ringe pappa. De andre hadde det hysterisk morsomt, og lo av den udødelige bilen min. Pappa sa at jeg hadde en strikk i bagasjen som jeg kunne henge det opp igjen med. Vi klarte det til slutt, og kjørte pent hjem. Mens vi spiste, lekte pappa McGyver. Det ble ståltråd, strikk og ekstra rør. "Det går fint helt til vi skal ha den på EU-kontroll. Pætter er forbruksvare, vettu!" Takk, pappa.
Så vi klarte turen Flisa-Trondheim knirkefritt. Vi fikk til og med se en flaggermus, en rev, en harepus og fire elger. Ingen moskus, men det er greit.


"Du har jo ikke kontroll på åpningene dine, du."

Én vei.

Nå er det gjort. Én vei. ÉN VEI! Om 60 dager, 8 dager og 51 minutter er vi på Rygge. Der skal det gråtes og koses og kysses og vinkes og kanskje knekkes litt sammen. Så letter vi fra vårt fedreland og lander i London. Der blir det over 12 timer venting, hvis vi kommer oss på riktig flyplass. Også er det grusomt lenge på fly. Et stopp i Singapore på tre timer. Lande i Brisbane med jetlag og flytryner, så fly til Townsville. Der skal vi bo i ett og et halvt år. Det er lenge, men samtidig kort. Det kommer til å gå fort. Og man får besøk, og kommer til å ha det gøy i bassenget, black board-rommet og på skolen.
"Du drar ikke fra meg, du drar bare før meg." Det er koselig å høre da jeg får et emo-øyeblikk.

Mamma sier vi skal døgne før jeg skal dra. Det blir nok bare grining. Men bare jeg kommer meg ned dit, får jeg mye annet å gjøre, og da skal jeg prøve å holde meg, for alle sin skyld.
For vi skal ha det gøy! Vi skal bli brune, plaske i bassenget, tegne på veggene. Og danse med haien og leke sisten med krokodillene. Og plutselig har det gått ett og et halvt år. Svooosj! Og da lurer vi på hvor tida ble av. Om mange år kan vi fortelle barnebarna våre om vår tid på andre siden av verden, og hvor gøy vi hadde det. De skal se på oss med store øyne og si "svømte du virkelig med hvithai, bestemor?" Og jeg skal le, tenke tilbake og si at ja, det gjorde jeg. Hver uke!

Ja, det blir en fin tid. Bare man kommer seg gjennom avreisedagen.

Nesten-krasj og drømme-bestefar.

Vi har vært i Kr.sund. Litt av en tur. På vei dit holdt vi på å drukne. Og det regna og blåste. Så falt bildene våre på utstillinga ned, og ville ikke opp igjen. Så fikk vi en kald, liten, trang hytte, mens resten fikk store, varme, fine leiligheter. Vi var negative og deprimerte. Men Andreas fikk humøret vårt oppover. En vakt måtte vi ha hver, og jeg var så heldig å sitte vakt for verdens søteste gamle mann. Leif Preus. Fotograf, og alles drømme-bestefar! Rundt 90 år, og han snakket med alle. Håndhilste på alle, og var virkelig interessert i det alle sa. Til og med det jeg sa. Aaaww.
Regnet fortsatte, men vi var ikke fullt så negative lenger.
Siste kvelden presterte jeg å miste den kjære mobilen min i vasken. Den spraka litt, og ble stille. Den drukna i stedet for oss. Ser man sånn på det, var det jo ganske greit.
Peppes ble rikere pga. oss, og vi hadde det fint. Bra tur.
På båten tilbake holdt vi ikke på å nesten drukne. Vi sov, og det var digg. Men vi var skitne. Det føltes som vi hadde vært på speiderleir en uke, og jeg hadde et stort behov for å dusje. Etter en tur hos Sandra for å låne en mobil, var det godt å komme hjem til Emmy som lagde middag mens jeg dusja lenge.

Nå teller vi den til Skagen. Det blir gøy! Og roadtrip opp igjen. I min kjære citroën<3