Veien til mitt hjerte.

Mat. Jeg lyver ikke om jeg sier det er veien til mitt hjerte. Hele dagen dreier tankene mine seg om mat. Hva jeg skal spise neste gang, og hva jeg skal ha til middag da jeg får mer penger, skjemme bort meg selv litt. Jeg er så heldig å ha en fetter som er veldig flink til å lage mat. En gang iblant blir jeg bedt dit på middag. Det ble jeg i dag. Hjortesteik sto på menyen. Håhåå..
Han hadde ca halv kilo med kjøtt, og jeg spiste sikkert mer enn jeg burde. Jeg spiste opp alt kjøttet. Jeg forsynte meg tre-fire ganger, fetteren min én gang. Jeg spiste til og med sopp! Jeg kunne lett spist mer og. Ole er overbevist om at jeg har bendelorm. Men jeg har lest, og bendelormen kan ved sjeldne tilfeller gjøre at du mister apetitten. Det sier lommelegen. Så da har jeg ikke det!
Mulig det skyldes forbrenninga mi. Den er skyhøy. Helt greit for meg, da kan jeg spise det jeg vil! Lag mat til meg, og jeg er din!


Det svir og brenner. Det er rødt og hissig. Det får huden min til å virke crispy. Jeg er solbrent. Etter to hele dager i sola, merkes det på kroppen. Solkrem er oppskrytt og klokkeskille er kult.
I går på marinen i mange timer, og i dag i en møllenbergpark. Lettere fyllesjuke mange av oss i dag, vel å merke.

Jeg var med Sunniva og Thomas på Ila et sted på fest. Det ble litt Flisa-snakk, litt guttesnakk, litt baksnakk, vannpipe og flasketuten peker på. Jada, flasketuten pekte på meg noen ganger. Så det ble tre omganger klinings med Sahrish, en tåslikking og en klinings med en random. Tusen takk for ølen jeg fikk. Kvelden endte på BrukBar der jeg møtte deler av den harde kjerne. Der ble det kløft-show, klemming, Australia-snakk, alvorlig snakk og blåsing ut av nesa. Magnus ble altfor dritings, og jeg var full på fire halvlitere.

Nå er da eksamen igang, veldig fornøyd med oppgava vi fikk. Tema 7 og tema 9. Ett bilde skal tas på nytt i morra, og håper å bli ferdig før helga. Så får vi vår første karakter! Blir spennende.
Jeg håper kreativiteten snart finner meg.

Så må jeg innrømme noe. Jeg har sett Twilight altfor mange ganger. Jeg går ikke lei. Selve filmen er ikke noe å hoppe i taket for. Men det er denne Edward Cullen. Han er mystisk, kjekk, har et blendende smil, ser deg dypt i øynene og oppriktig bryr seg. Hvor er min mystiske mann? Som overrasker meg med besøk på natta, og som vil beskytte meg med sitt eget liv? Kanskje han kjører med nsb og bare er litt forsinket? Kanskje han er i Australia? Kanskje han er for sjenert?
Jeg er akkurat her, sulten og svidd.

I'm a man - hear me roar!

Jeg er forvirret. Det står på fødselsattesten min at jeg er hunkjønn. Jeg har et jentenavn. Jeg skriker som en jente, jeg er like glad i sko og klær som alle andre jenter, jeg er udugelig på kjøkkenet, jeg griner ganske lett, jeg går faktisk i kjole en gang i blant, og jeg går sjelden ut av huset uten en eller annen form for sminke.
Men. Det er et "men" her. Jeg spiser som en gutt, med tanke på mengde. Jeg raper som en gutt. (Ja, jeg raper mye, også ved matbordet.) Jeg har en sittestilling i bilen som en gutt. Jeg sitter ofte som en gutt ellers også. Jeg roter og slenger ting rundt meg som en gutt. Jeg tar opp ølen min med snusboksen som en gutt. Jeg snuser. Jeg er den Pernille roper på hvis det er en edderkopp på rommet hennes. Jeg spiser det jeg kommer over. Jeg krabber gjerne en hel dag i olje, møkk og dritt. Jeg skifter mine egne dekk på bilen. Jeg elsker lukten av skog og gammel olje på kjeledresser. Og jeg kunne godt tenke meg å ta jegerprøven.

I pappa sine øyne har jeg vært gutt siden før jeg ble født. Og sier at hvis jeg faktisk hadde vært en gutt, ville han kalt meg Arnstein. Han kaller meg faktisk det ganske ofte. Jeg fikk min første Felleskjøpet-dress fra jeg kunne gå, og var med pappa på alt, hadde mitt eget sete i traktoren og treskeren. Jeg hadde min egen lille trå-traktor med hørselvern, og før jeg fylte fire, kjørte jeg traktor alene for første gang. Helt sant. Jeg gikk med altfor store klær, arvet etter mine fettere. Men, jeg likte å leke med Barbie. Men også bilbane.
Jeg gikk aldri med kjole eller skjørt. Kanskje på 17. mai og hvis mamma sa jeg måtte.

Jeg har alltid vært litt guttete, trivdes best med kompiser, og folk har sagt jeg er litt mandig et par ganger, men har aldri tenkt ordentlig over det før jeg begynte på NKF. Jada, jeg snakker til deg, Erlend. Du kalte meg gutt på et bilde i høst. Jeg var en gammel dame, men du sa "gutten på bildet". Bedre ble det ikke da Jørn gjorde det samme litt seinere, og Anne-line satte prikken over i'en da hun sa jeg og Magnus var mindre pene. Etter disse hendelsene har folk kalt meg "en mindre pen mann".
Jeg ler selvfølgelig av det, men i dag ble jeg i tvil. Dum som jeg var, gikk jeg inn på start.no for å ta testen "Er du gutt eller jente?", for moro skyld. Og resultatet var forvirrende for det slitne hodet mitt. Jeg er ingen av delene. Det stemmer, jeg er verken gutt eller jente. Er jeg da intetkjønn?

Jeg ser ut som en jente (håper jeg), men kanskje jeg egentlig skulle vært en gutt, som pappa ville? Arnestein Retteraasen her, hei, hyggelig å hilse på deg.

Jeg kunne forandret meg. Men hvor kult hadde det vært? Tomrommet etter en del av femininiteten min klarer jeg neppe å fylle på en naturlig måte. Det får nesten stå åpent, det tomrommet, kanskje det sakte men sikkert fylles opp om noen år?


-Elisabeth a.k.a Arnstein

Takk.

Endelig. Temaperiode 9 er ferdig. Etter mye planlegging, knipsing, photoshoping, banning og kasting av forbannelser, er frioppgaven ferdig. Jeg kunne sagt at jeg var stolt over å være ferdig, og å ha noe å vise fram, men jeg er lei. Jeg er så usannsynlig lei. Jeg har sett meg blind på bildene mine. Jeg var superfornøyd med en gang jeg hadde tatt dem, men nå greier jeg ikke se det jeg så da. Det er borte. Jeg forbanner photoshop. Men, jeg har lært litt også.
Når det er sagt, vil jeg benytte anledningen til å takke noen mennesker, som har hjulpet meg gjennom denne perioden.

Takk til:
-Magnus, som fortsatt ikke har slått meg (og ment det vondt), men som hyggelig svarer på alle spørsmål jeg må ha om photoshop.
-Ole, som ikke gikk lei meg etter en hel dag med photoshop, og som iherdig prøvde å lære meg nye ting.
-Ellen, som var med meg to dager i byen med et smil om munnen og pushet meg til å gjøre det jeg vanligvis ikke tør.
-Sandra, som alltid svarer på teite spørsmål fra meg i siste liten.
-Og modellene mine, som kledde av seg bare for meg.

Så over til andre ting. Vi feiret i går. Jadda, Monica skulle feires. På fredag var jeg der, og vi lagde geléshots! Aldri prøvd før, så det måtte vi ha. Og det viste seg at det ble en slager, gitt! Litt sterk, men veldig fargesprakende. Folk helte nedpå gelé, som de var barn igjen, med et lite rynk på nesen hver gang. Monica selv var allerede tipsy da vi kom, og bedre ble det bare utover kvelden. Det var allsang med gitar og munnspill. Sure toner strømmet ut på gata, og vi storkoste oss. Veronica ble full uten å ha med seg alkohol. Det var artig.
Vegar har en "spot". Det fant vi ut, og vi hadde det veldig gøy med det. Jeg hadde en liten rift i strømpebuksa mi, og Vegar mente at siden jeg skulle kaste den da uansett, kunne han rive den i stykket. Så han og Sandra tok hvert sitt bein og dro og reiv. Jeg dro derfra uten strømpebukse. Den fant Monica på gulvet i dag. Jeg ble også låst fast i Peter. Det var Peter sin feil, og Vegar stakk av med nøkkelen. Det var et kaldt og vondt kvarter, men vi ler av det i dag.

Jeg sa til mamma i dag at jeg hadde kommet i overgangsalderen, fordi jeg har så hetetokter. Men mamma mente det var noe annet feil med meg. Kanskje noen kan finne ut hva det er?

Photoshop og buksevann.

Sov for lenge i dag, igjen. Jeg må lære meg å stå opp da klokka ringer! Vi har fri, men det er for å jobbe med oppgaven. Da tenker jeg at jeg burde stå opp i nogen lunde rimelig tid, og få gjort noe. Men neida, jeg er lat. B-menneske om du vil. Men jeg kom meg da opp sånn halv ett-ish. Så bar turen til Ole. Jeg trengte hjelp i Photoshop. Drittprogrammet. Jeg skulle ønske jeg kunne koble Photoshop til hjernen min, også gjorde det bildet mitt akkurat slik jeg ville. Men det går ikke an. Vi sender mennesker ut i verdensrommet, men samspill mellom Photoshop og den menneskelige hjernen får vi ikke til. Jeg skulle nemlig plassere en gekko på det ene nakne mennesket jeg har tatt bilder av. Men den jævla gekkoen vil faen ikke se ut som den hører hjemme der. Så jeg ga opp. Ole visste heller ikke råd, og da tenker jeg at da er det ingen vits for meg å prøve mer. Ole er min Photoshop-guru, og vet ikke han råd, vet ingen råd. Så driter jeg i gekkoen inntil videre.

Etter å ha gnåla på Ole i noen timer, og ledd av noe som så ut som en penis på en dame, bar turen til Lerkendal. Erik hadde lovt meg middag og film, og det ble det. Veldig koselig kveld. Husker ikke hva filmen het, men den var ganske spennende, jeg fulgte hvertfall veldig med. Det vil ikke si at jeg skjønte filmen da. Heh.

Da jeg kom hjem satt det en gjeng hjemme i sofaen, høye på sukker. Pernille gira opp Magnus til å slåss med meg. Og alle veit at jeg ikke klarer å ta Magnus, inkludert han. Så han la meg i bakken utallige ganger, og fikk meg til å løpe rett på døra. Det har allerede blitt blått, og jeg pleier aldri å få blåmerker. Så roa han og Pernille seg litt. Men så fikk de det djevelske blikket sitt igjen. Og Magnus ville gi med buksevann! Kristoffer kom straks til unnsetning, med vannflaske, og spruta full buksa mi med vann. Jeg satt på gulvet og følte jeg var tre år og akkurat hadde tissa på meg. Ukomfortabelt. Men alle syns det var gøy. De har det veldig gøy på min bekostning som regel. Men det spiller ingen rolle, jeg lever enda. Bare litt blåmerker etter dører og svimerker etter lighter. Litt svinn må man regne med. Man lever så lenge man lever.

I morgen håper jeg å få tatt gateportrettene mine, så kan jeg senke skuldrene mine litt. Da er jeg mer i rute, og kan feire Monica med god samvittighet på lørdag. Knut kommer også i morgen, det blir kos.

Hvorfor kan vi ikke nyse med øynene åpne?

Nasjonalfølelse

En gledelig nyhet, folkens! Vi har fått leilighet!!! På lørdag var vi på visning på Bakklandet. Vi hadde ikke store håpet, men skreiv oss på lista uansett. Det var så sjukt mye folk der. Senere på dagen, så jeg at det hadde ringt et nummer jeg ikke hadde. Jeg ringte opp igjen, og tror du ikke det var huseieren der vi hadde vært på visning! Og han sa på meget gebrokkent norsk at han ville leie leiligheten til oss! Jeg løp ut til Pernille og Emmy, og vi hylte, skreik og klemte hverandre før vi alle kasta oss over mobilen for å ringe mamma'er og pappa'er. Herlig. Vi har allerede planlagt innflytningsfesten.

16. mai er jo egentlig en fylledag. Men mest russen sin dag tenkte vi, så vi ble hjemme i stua og så på Grand Prix. Vi valgte oss ut et favorittland hver, uten å ha sett dem først, for å skape litt spenning. Magnus sitt land kom best ut av det, han hadde Azerbajian. Jeg tapte med Finland, som kom på siste plass. Stakkars Finland. Men Norge vant! Med verdens simpleste sangtekst og teiteste kordamer. Men en veldig flink fiolinist og dansere. Gratulerer! Jeg må innrømme at jeg fikk gåsehud, og var stolt av å være norsk en liten stund der. Lille Norge vant i år, og skal være vertsnasjon neste år. Det er litt stort. En ting jeg ikke ble stolt av, var å høre Synnøve Svabø kommentere. At NRK kunne ansette den glufsa til det? Flaut. Hun skravla oppå de andre programlederne, om tennissokker i bh'n og turen sin på dass. Håpløse kvinnemenneske. Rybak selv var vel kanskje heller ikke så lur, da han inviterte hele Norge til å møte han på Gardermoen da han landet. Hele fjortis-Norge hadde selvfølgelig møtt opp. Hva hadde han forventet?
Da jeg la meg den kvelden løp det folk i Mellomveien og sang fairytale, og det var full fest overalt. Det kan jeg forstå, det er jo ikke hver dag vi vinner Grand Prix!

Dagen etter fant vi fram finstasen og nasjonalfølelsen, og jeg ble glad for å se og høre barnetoget, med korps, som gikk forbi vinduet mitt halv ni om morgenen. 17. mai. Stolte og glade nordmenn overalt, i penklærne sine. Gutter i dress, mange også bunad, og jenter i bunad eller kjole. Og sola strålte. Kunne ikke vært en finere dag. Røde, hvite og bå flagg, blå himmel og grønt gress. Norge er et fint land.
Vi startet dagen med champagnefrokost hos Veronica, og spiste altfor mye mat og kaker. Så tusla vi rundt i byen, og gikk på oss vannblemmer for meter. Aldri med høy hæler en hel dag på brostein. Vi fikk spist is, og så vidt sett borgertoget. Jeg visste ikke at det var så mye mennesker i Trondheim. Tjukt overalt. Middag fikk jeg også, av Terje. Elgsteik. Fantastisk! Etter en dag med masse mennesker, glede og frisk luft, havna jeg på sofaen som et slakt. Hadde jeg hatt penger, hadde jeg lett betalt masse for litt fotmassasje. Men det ble en tur på 7/11 i stedet for mer is og litt nikotin.

I dag møtte vi den nye huseieren og skrev under på kontrakt. Vi gleder oss så fælt til å flytte! Bare vi fire. Jeg, Pernille, Emmy og Malene. Malene kjenner jeg ikke, men sikkert hyggelig. Vi skal ha en ordentlig jenteleilighet, som er ryddeig og rein. Vi skal lage en fin plakat med husregler, og vi skal regelmessig ha fester og vorspiel. Folk skal føle seg avslappet der, og føle at de vil komme igjen. Vi får kjøkkenbord. Den store drømmen vår er å ha kjøkkenbord. Og vi får plass til skrivebord på rommene. Det er også en del av drømmen. Det skal alltid lukte godt der, og kanskje være litt rosa. Rosa penthouse. Vi skal være flinke til å spare strøm, så mulig vi må gå med termodress inne på vinteren. Men vi skal kose oss glugg ihjel. Varmen får vi igjen på våren. Vi skal flytte dit før vi tar sommerferie. Og mamma skal komme oppover og hjelpe til. Ah, jeg kan nesten ikke vente. Det er jo under en måned til.

Hvorfor blir man avhengig av Paradise Hotel?

Nerver av porselen.

Jeg sitter i senga. Alt lyset er på, je strever for å ikke bli trøtt. Jeg skjelver, og pulsen har ennå ikke roet seg. Jeg føler meg klam og paranoid. Jeg har sett skrekkfilm. Jeg lærer aldri, jeg vet at jeg ikke tåler å se skrekkfilm, men når man først har begynt å se, kan man ikke slutte.
Det hele begynte med at de andre ville at vi skulle kose oss. Så da løp Olav og kjøpte en skrekkfilm. Luuurt. Jeg fikk høre at nå skulle jeg væra sosial, og se på film med resten. Jeg måtte pent avslutte redigeringa mi, sette meg i sofaen og følge med på filmen. Jeg fikk litt cola og snusen lå på bordet, for å ha noe å roe nervene med. Filmen begynte rett på med det skumle. Og det ga seg ikke. Først holdt jeg i hånda til Malin, før jeg til slutt flatklemte de små beina i den lille hånda hennes i panikk. Jeg klemte teppet jeg hadde rundt meg, samtidig som jeg svetta det ned. Jeg kastet meg oppå Malin hver gang jeg skvatt, og moste ho enda mer. Jeg hyperventilerte på et punkt, og skreik ved hver raske bevegelse på skjermen. Jeg skremte opp de andre også. De skvatt først av filmen, så av meg.
Jævla sjukesøster med skinner på beina som ikke ville la barna på barnesykehuset dra. Hun knakk beina deres, og stavet ord med små klosser. Charlotte. Hun var et spøkelse. Et jævlig stygt spøkelse, med skinner og et forvridd ansikt. Styggeste jeg har sett. Jeg grøsser. Dette stygge spøkelset har festet seg på netthinna mi. Jeg ser ho hver gang jeg lukker øynene. Faen. Jeg takker Gud for at Magnus ikke har kommet hjem enda, da hadde jeg vært på sjukehus nå.

Over til noe annet. Vi hadde ny lærer i dag. En sprek ung reklamefotograf ved navn Øystein. Hot, spør du? Ja, det vil jeg påstå, jeg sovna ikke hvertfall, så det må være et bra tegn.
Vi dro ut på location med studioblitser, og vi skulle være macho. Vi skulle ta bilder for et entreprenørfirma. Og vi var fire jenter på en gruppe. Vi hadde det veldig gøy, men om det svarte til oppgaven det aner vi ikke. Jeg har ihvertfall bestemt meg for å spare opp til et slikt et fint lite sett med blits og reflektor/softbox, og blir jævli god på blits på location!
Jeg vil bli god i alt. Men det kan man ikke, sier Øystein, man må ha noe man er bedre i. Så da får jeg bruke litt tid på å finne ut hva det skal være. Imens får jeg mikse og trikse litt for meg selv, kanskje det kommer et gjennombrudd. Med selvtillit og pågangsvilje kan man få til det meste!

Hvor er egentlig cyberspace?

Fyll, fyll og glede.

Nå er det to fyllekuler siden jeg skrev sist. Det vil ikke si at det har gått to helger. Neida, fotostudenter trenger ikke en helgedag for å sprette vinflasker, øl og det som verre er.
På lørdag bar turen til Ida først. Innflytningsvors. Kjempekoselig sted ho og Torill har fått seg. Vi drakk og drakk, og endte opp på Bakgårdsfestivalen på Ila. Det tok jo sikkert to timer å gå dit, folk stoppa opp for å pisse på kjerker og prate med fremmede og skremme dem. Så sto vi i gjørma og trampa og hoppa til techno noen timer og hadde the time of our lives. Der, i et bad av gjørme, snus, røyk, hasj og urin, koste vi oss glugg ihjel. Plutselig skulle vi gå. Og selvfølgelig var det nach i Mellomveien 7! Mer husker jeg egentlig ikke akkurat nå. Lill var dritings da vi kom hjem, hvertfall.

Søndagen sov jeg bort, fullstendig. Lå apatisk i senga hele dagen. Prøvde å være kreativ, men nei.
Mandag var det workshop med Jonathan. Portrettfotograf fra Australia, som snakker gebrokkent trøndersk. En veldig artig mann.

Tirsdag var jeg og Monica byen rundt etter ramme. Det fins virkelig ikke A3-rammer i Trondheim by. Så da ble det litt klipping og tilpassing. Men det ble bra, og vi tok med den fine gaven til Sandra. Hun skulle feires uten måte. Where is Waldo?? Vi satte inn et lite easteregg, kan du si. Vi lo godt alle sammen, og spratt øl og vin og sprit og potetgull. Folk raste inn jevnt utover kvelden, og stemningen steg. Plutselig var vi på taket, og like plutselig var vi nede igjen. Jeg vet ikke hvordan. Folk ble overstasig beruset, og vi sang Hellbillies. Veronica leste på leppene mine, og loggen ble skrevet heftig i.
Plutselig var vi på vei hjem. Erik skulle sova her, og folk lo. De får bare le. Jeg hosta meg i søvn igjen.

I dag har jeg vært i studio noen timer. Jeg har tatt bilder til den ene serien i temaoppgaven, aktserien. Og det ble bra! Etter noen timer i Photoshop blir det hvertfall bra. I morgen skal jeg ta resten av bildene til den serien, og jeg gruer meg litt. Er jo ikke hver dag man skal se vennene sine nakne med full lyssetting. Men jeg skal væra profesjonell, fordi jeg kan!

Jeg gleder meg til ting.
Jeg gleder meg til:
-å få stipend så jeg kan kjøpe snus og mat.
-å levere en temaoppgave jeg kan stå fullt og helt for, for første gang.
-sol og sommer på Flisa.
-sydentur til Montenegro med søster, fetter og fetters fetter.
-å gå enda et år til i en så fantastisk klasse.
-å hore på café enda et år.
-å få en jenteleilighet, med kjøkkenbord og plass til skrivebord på rommet.
-å flytte til Australia for å gå på skole og svømme med haier.

Lenger har jeg ikke turt å tenke. Hva skjer etter jeg har vært i Australia? Må jeg søke jobb da? Eller skal jeg fortsette på skole, kanskje gå noe helt annet så jeg har litt backup? Jeg vet ikke om jeg vil vite det. Da blir det jo ikke noe spennende. Jeg vil ha noen overraskelser her i livet. Så kan jeg tenke tilbake da jeg blir gammel og le og sukke fornøyd. Jeg kan tenke på alle de fantastiske menneskene jeg ble kjent med i Trondheim. Jeg ler og storkoser meg med disse menneskene. Jeg gleder meg til å se dem hver dag, og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten dem. Takk, alle sammen, you make my day!

Vil noen gi meg Tom Scavo? På forhånd takk.

Misjonæren Bianca.

I går gikk jeg ut av klasserommet med ny iver og livsgnist. Jeg kan! Jeg kan få til alt jeg vil! Og ja, jeg vil! Jens Haugen var på besøk. Han var full av energi, og la ut hele livshistorien sin. Han begynte som fotballspiller og endte opp som verdenskjent fotograf. Og han sa vi kunne! Han banket i bordet flere ganger. "Hvis dere (bank) vil, (bank) så kan dere! (bank bank)" For en sprudlende fyr.

Jeg merker jeg gleder meg mer og mer til å begynne å ta bildene til temaoppgaven nå. Hvertfall aktbildene. Nakne mennesker er utrolig fascinerende, på en ikke-grisete måte. Og alle vil kle av seg for meg. Jeg har nå tre modeller, og er klar for å ta tidenes aktserie! Jeg har bildene allerede oppe i hodet mitt. Jeg skal lese om lyssetting og teknikk. Jeg skal gjøre det ordentlig denne gangen, ikke no halvhjerta skvip. Jeg kan og jeg vil!

Hvis jeg ikke finner mannen i mitt liv, skal jeg kjøpe meg en "real doll" på nettet. Som Lars. Han kjøpte misjonæren Bianca. Og han elsket denne Bianca. Hun satt i rullestol, men han tok henne med overalt, og dit rullestolen ikke gikk, bar han henne. Hele den lille byen stilte opp for Bianca, ga henne jobb, mat, klær, alt. Alt dette for Lars. For Bianca var en silikonklump med vagina. En lifesize dukke med vagina. Altså, en puledukke. Men det tenkte ikke Lars på. Han brydde seg ikke om hva hun var laget av eller for. Han trengte noen å bli glad i, som var glad i han tilbake. Men så ble Bianca syk. Hun var hos legen hver uke, men det hjalp ikke. Sykebilen måtte hente henne en dag, Lars fant henne bevisstløs. Hun var døende. En dag de gikk tur til innsjøen, døde hun. Lars var knust. Hele byen møtte opp i begravelsen, og alle var veldig triste. Der fant Lars tonen med Margo, fra jobb, og jeg tror det ble en happy ending.
Lars var syk, han hadde en mental forstyrrelse. Alt Bianca sa fant han på. Han gjorde henne syk, og det var han som sa hun var døende. Alt var oppe i hodet hans. "Lars and the real girl".
Med Ryan Gosling, som er en veldig bra skuespiller. Og usannsynlig kjekk og søt.
Han har også ene hovedrollen i "The Notebook", som jeg har skrytt opp i skyene tidligere. Give me..?



















Jeg har nå funnet mine mål for livet. Hvertfall midlertidige mål. Jeg skal bli en kjent fotograf. Fordi jeg kan og vil! (bank!) Jeg skal ta på eller svømme med hvithai og spekkhogger. Jeg skal klare å bygge opp en familie, hvis ikke haien tar meg. Jeg skal reise rundt i verden. Jeg skal oppleve alt det er å oppleve. Og da jeg blir 80 år og folk spør hva jeg driver med, skal jeg svare rolig: "Jeg er Elisabeth Retteraasen." Så skal jeg smile varmt og hyggelig som bare gamle damer kan, og fremtidens tidens unge skal se opp til meg og ønske at jeg var deres bestemor. Jeg skal ikke bli bitter som noen gamle blir. Jeg skal være glad, og tenke tilbake på alt det jeg har opplved. Barnebarna mine skal ville høre historiene fra det fantastiske livet mitt om og om igjen.
Jeg gleder meg.

Er noe lettere gjort enn sagt?

Nordic Light's underbara krevv

Vi har vært på tur! Store deler av den harde kjerne har vært på fotofestival. Nordic Light i Kristiansund, for å være korrekt. Hoj, for en tur! Jeg trodde aldri jeg skulle komme meg til båten egentlig. Bagen jeg hadde klart å pakke nesten full (vi snakker stooor bag) veide sikkert dobbelt så mye som meg. Og var omtrent like stor som meg. Det ble en lang og svett småløping til båten. Og da vi kom oss på båten, var jeg så gira at jeg ikke klarte å sova eller sitte stille.
Framme i Kristiansund, møtte Hanne meg på kaia! Kjempe koselig å se ho igjen. Vi sjekket inn i hytte nr. 12, og jeg og AK ble enige om å dele dobbeltseng, så vi kunne spoone hele natta lang. Hurra! Vi spiste pizza første dagen. Eller ost med litt bunn under. Ekkelt. Det var også æljpølse på min pizza. Jeg bestilte pepperoni, men er overbevist om at det var ælj. Greit at jeg hadde sagt fem minutter før at jeg var så sulten at jeg kunne spist en ælj, men det får da være grenser for hvor bokstavelig man skal ta alt jeg sier.
Vi fikk utdelt egne T-skjorter, og CREW-button. Vi var krevv!
Foredrag med Joel-Peter Witkin. Til å ta så syke bilder, var han faktisk en ganske normal person. Og morsom. Utstillinger over hele byen. Over hele den trange, bratte og litt idylliske byen. Vi gikk oss bort litt, men dukka alltid opp der vi skulle.
Fylla og grillings. Fotofagskolemenneskene var overlegne, og følte de var bedre enn oss. De prøver for hardt. Utelivet i Kristiansund var ikke så mye å skryte av, jævla russen. Jeg er for gammel til å høre de hvinende fløytene 2 cm unna øret mitt.
Apropos ører; Monica er oppblåsbar. Det tror Jessheim ihvertfall.
Frokost på verandaen i pysj og uten bh. Og bedhead. Jeg så ut som en crack-hore har jeg hørt. Jaja, ingen er perfekte.
Mer foredrag og utstillinger, og vaktsitting. Så var det taco. Jeg satte personlig rekord i antall tacolefser. Og jeg var ikke mett. Typisk.
Så vaktsitting hele dagen. For kameraklubbene sin utstilling. Ingen høydare. Monica fikk besøk av en pus da, det var hyggelig. Jeg og Sandra fikk kjeft av en MK-russ-hore.
Mer fyll. Magnus satte fyr på Monica, Monica slo. Blits. Overalt. Krill til 2223. Fotofagskolemenneskene kom på nach, veldig artig. Mer blits. Hvisking og tisking, artige mennesker med øyne på stilker. Tsjernobylbarn-dans. Mer spooning, og lite søvn.
Stresse for å pakke og rydde og sjekke ut. Tror du ikke Atlanten-dama tok seg godt betalt du? Førkje. Sandra har sendt hatmail, og jeg liker det! Give me my money back, bitch!

Jeg skal danse med haier og svømme med spekkhoggere. Jeg er inspirert. Jeg skal bli fotograf for National Geographic. Og neste år skal vi stille ut bildene VÅRE på Nordic Light. Så skal vi se hvem som får gratis pass! Hah!
Det skal komme en tid da folk spør meg om hva jeg driver med. Jeg skal svare "Jeg er Elisabeth Retteraasen."
Men alt i alt, en veldig, veldig fin tur! Det ble drittslenging, fnising, oppfeiting og interne vitser. Akkurat som jeg liker det. Lillefot, Svettefot og krevv på tur. Takk, kjære mennesker.

Hvordan formerer spekkhoggere seg? Jeg tenker på selve akten. Ja, jeg er spesiell, men pappa sier det er greit.