Turen som endte med to bøter og hat mot Oslo by.

På tirsdag kveld dro jeg til Oslo. Jeg skulle til Thomas og Linda. På Oslo s møtte også Ida meg, så koselig å se ho igjen. Vi skulle så parkere. Ida telte meter til nærmeste kryss. Seks meter. Så jeg parkerte der. Morgenen etter kommer Thomas inn døra. "Elisabeth, du har fått bot!" 500 norske, verdifulle kroner rett ut av konto. Greit, min skyld. Kaffe og litt shopping på dagen.
På ettermiddagen klarte jeg å gå helt alene fra Thomas til Oslo s, for å ta t-banen til Alexander på besøk. OG jeg klarte å finne veien tilbake også! *stolt*
Så ble ølen spretta. Hopen, Gina, Ida, Fredrik, Knut, Tore og noen til kom. God stemning. Vi begynte å ringe rundt til skjeberg-mennesker. Fantastisk. Alle gleder seg masse til reunion på lørdag.
Vi dro ut etterhvert, og ute møtte vi Martin. Herlig. Ikke sett han på over ett år. Det ble spandert øl, kjøpt mat, sladra, klemt, snakka om silikon og litt tafsing. Så var det på tide å gå hjem for å sove. Thomas gikk på et skilt. Jeg knakk sammen og måtte sitte lenge før jeg klarte å gå igjen. Noen var bitre, og skjønte ikke når nok var nok. Til slutt sov vi.

Glad og fornøyd gikk jeg ut i dag og skulle finne Hopen. Der lå den gule lappen på ruta mi. En jævla bot til. Jeg ble sint, og lot den ligge. Kanskje i håp om at noen skulle ta den bort? Men neida. Den lå der. Jeg tittet litt rundt meg, og der så jeg skiltet. Parkering forbudt mellom 09.00 og 17.00 på hverdager. Men skiltet sto andre veien, jeg hadde jo ikke sett det! Bitterhet. Så var det å komme seg ut av byen. Alle vet at jeg hater å kjøre inni Oslo, men jeg skulle prøve. Hopen var kartleser. Vi var optimistiske, og kjørte avgårde. Plutselig hadde vi tatt en feil sving, og havna midt i svarte sentrum. Det var trikker, busser og mennesker på alle kanter. Enveiskjørte gater og stressa bilister. Ikke ett eneste skilt ut mot E6. Ikke ett eneste! Vi svingte litt der vi tenkte det var fornuftig. Jeg bannet og skreik med åpne vinduer, og Hopen storkoste seg. Jeg ble tuta på. Skjønner ikke folk at ikke alle er lommekjent i den dumme hovedstaden vår? Bonde i byen. Det hadde ikke drept noen om det ble satt opp noen skilt her og der. Plutselig sto det E6 på et skilt. Jeg vrengte over dit, og plutselig var vi på vei mot Drammen. Det er altså i feil retning. Så var det av E6 igjen, og over på andre siden. Stillestående kø i tunnel. Hjalp ikke på fyllesjuken. Etter sikkert over en time med forbannelser over Oslo var vi på vei hjem. Jeg skal aldri kjøre i Oslo igjen, uten noen som er lommekjent. ALDRI, sier jeg!
Ikke nok med at jeg nå hater Oslo mer enn noen gang, og fikk to bøter. Neida, det jobbet nemlig noen med noe utenfor hos Thomas. Så bilen min, min kjære kjære citroën, ble dekket i betong-dråper. Jada. Mpfh.

Men vi kom oss hjem, fikk mat av mamma, vasket bilen og dro for å si hade til Ida. Hun drar til Bodø i natt. Det er rart, Ida har liksom alltid vært hjemme. Men nå skal lille jenta mi helt til Bodø. Ikke misforstå, hun kommer til å klare seg kjempebra, men jeg syns det er langt å flytte første gang. Bedre å ta det gradvis som meg. Jeg gleder meg til å besøke ho snart.

Noen som vil betale en bot? Eller skilte litt i Oslo? På forhånd takk.

Glede seg.

Jeg teller ned. Bare fire dager til Skjeberg-reunion. Alle de fantastiske menneskene skal igjen samles, og jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg. Bare fem dager til jeg offisielt flytter inn i Skansegata 4. Bare seks dager til fadderuka braker løs. Og bare sju dager til skolen begynner igjen. Dette er en bra uke, og jeg smiler allerede.

På søndag dro vi en "snartur" til Trondheim. Vi skulle flytte inn Marianne på Voll studentby. Det ser ut som en institusjon forresten, eller "asylet", som mamma kaller det. Men jeg tror Marianne får det fint der. I går skulle da jeg og mamma dra til Flisa igjen. Klokka ble 23.30 før det skjedde. Og halv fem eller noe i dag tidlig var vi hjemme. Det var en lang tur. 30 mil rett fram gjennom Østerdalen. I regn og stummende mørke. Ikke en elg å se på en gang. Men fotoboksen tok bilde.

I dag blir det lutefisk, jeg og Ida skal lage, og i kveld bærer det til Oslo. Besøke min kjære Thomas før jeg sikkert ikke får sett han på et halvt år. Og Hanne skal jeg møte, klemme og mose. Hopen kommer også i morgen, det blir bra. Alexander skal også bli avlagt et besøk, og det vanker vel noen øl på kvelden. Jeg gleder meg.


Så kanskje vi kan dra tilbake?

Det virker som det var i går.

Sommeren har flydd av sted. Føles som i går at mamma, Marianne og Marit henta meg i Mellomveien 7, og vi flytta meg til Skansegata 4. Virker som i går at vi sto opp kl fem om morgenen og dro til regnfulle Montenegro. Det virker som i går at jeg hadde min første dag på Bunnpris for sommeren.
Men alt det her skjedde ikke i går. Det har gått to måneder. TO MÅNEDER! Hva har jeg gjort iløpet av de to månedene? Jeg har jobba. Jeg har jobba mer. Jeg har vært på to harryturer. Jeg har badet og spist reker med mine herligste, og drukket og mimret om gamle dager. Jeg har vært gått barbeint og full i Oslos skumle gater, og sett kjendis. Jeg har spist bringebær, spist mamma sine gode, hjemmelagde mat og blitt dårlig etterpå. Jeg har forbannet det dårlige været, og at jeg ikke har aircondition i bilen. Jeg har vært surrogatmamma for ilderAnton. Jeg har funnet på grunner til å gå istedet for å bli hentet der jeg er, og vasket bort syndene mine. Jeg har savnet Trondheim, og alt og alle som er der.
Jeg har hatt en glad-sommer, tross alle jobb -og regnværsdagene. Jeg har driti meg ut, og jeg har ledd av andre som har driti seg ut. Jeg har gledet meg til reunion på Skjeberg, og jeg har savnet alle menneskene som tok del i det fantastiske året jeg hadde der.
Kanskje jeg har gjort en god del disse to månedene likevel?


Da det er sagt, må jeg fortelle om en hendelse på jobben i dag. Jeg satt nemlig i kassa. Så måtte jeg gå og hente vannflaska mi. Så Kristine satte seg i kassa. I mellomtiden hadde Richard fra Big Brother kommet inn i butikken. Han hadde sett at jeg satt i kassa, men da han kom og skulle betale satt Kristine der. Han lurte fælt på hvor det hadde blitt av meg. Kristine forklare at jeg hadde gått for å hente vannflaska mi, men at jeg snart kom igjen. Han sa det var bra, for jeg var dritfin. Kristine sporte om ikke ho kanskje var like fin? Men nei, det var ho ikke. Ho sa at han kunne bare glemme det, for jeg dro snart til Trondheim. Da jeg kom tilbake til kassa, pekte han på meg og sa høyt at det var meg han hadde ment. Så sa han det han hadde sagt en gang til, til meg. Jeg bare smilte og lo, og satte meg i kassa. Rød som en tomat. Så sa han at han så at jeg hadde ring på fingeren, så da skulle han gå. Så gikk han. Jeg var rød lenge etterpå. Det var masse kunder der, og de lo og gliste. Men det at han er bittelitt kjendis, gjorde saken litt bedre. Eller?

Løpsk fantasi og frosker.

Anton døde i dag tidlig. Stakaren var liten, kun 120 gram, og sikkert feil mat. Så jeg begravde han. Vi prøvde ihvertfall. I går rulla han rundt i graset og så ut som ha storkoste seg, tok noen ordentlige skritt og drakk av skål. Men det var visst ikke nok. Håper vi finner et annet dyr som vi kan ta vare på!

Jeg har malt stoler. Jada, vi må jo ha stoler i den nye, fine jenteleiligheten vår. Derfor er de rosa. Og jeg tror sluttresultatet blir meget bra, særlig siden Ida hjalp meg med to av dem. Så insisterte Ida på at vi skulle leie film og dra til Karoline. Greit, tenkte jeg, koselig med en fin film på kvelden. Vi kjøpte snacks for sikkert ti personer. Pluss druer, siden Ida prøver å være sunn. Mission impossible. Da vi var på Snacksen (ja, det heter det der vi leier film på Flisa), skulle Ida absolutt ha en skummel film. Jeg ga etter tilslutt, og tenkte je kanskje hadde skjerpa meg.
Vi satte på filmen. Jeg dro til meg pleddet, i tilfelle. Allerede etter ti minutter trekker alle musklene mine i kroppen min seg sammen, og jeg presser ut et hyl jeg nesten ikke får med meg selv. De andre hopper i sofaen og kjefter på meg, fordi jeg skremmer dem. Jeg unnskylder meg, men går ikke lenge før det skjer igjen. Pulsen når nye høyder, og hvis det hadde gått å klemt ihjel et pledd, hadde jeg gjort det. Jeg måtte til og med ha selskap på do. På vei hjem innbilte jeg meg alt mulig. Da du kun kjører forbi skog, skog og tomme hus, leker fantasien ganske bra. Jeg så menn med maske og kniv, maske og motorsag, maske og krok. Jeg så små jenter og gutter med svarte øyne og hvite ansikt. Skal bli godt å komme seg til Trondheim uten skumle skoger. Men der er det gater. Mange gater.
Og i dag tror jeg det regner frosker fra himmelen. Hagen til Karoline var full av frosk, og hele veien hjem. Jeg traff sikkert alle 1486 froskene. Dumme dyr, som står og "soler" seg i billysa mine da jeg kommer som ei kule. Dårlig plan, kamerater, det ender aldri bra.

11 dager til Skjeberg-reunion.
13 dager til Trondheim.