Anton.

I dag ringte mamma oss. Ho dreiv ute i bringebæra, og sa vi måtte komme ut. Da lå det en bitteliten ilderunge mellom bringebærrekkene! Den hadde bare fått åpna ett øye, og kunne såvidt gå. Sikkert bare noen få uker gammel. Den var forlatt av mamma'n sin. Ropte og ropte.
Jeg har nå lest på wikipedia, at en ilder-mamma kan få 4-8 unger. Tenk om ho ikke likte den ungen her, og bare kasta han ut? Vi kaller han Anton. Anton har nå vært ute i en del timer. Han fryser og roper enda mer. Jeg tør ikke slippe ut kattene, de får heller bruke boksen med kattesand og spise tørrfôret sitt. Reidar og Petrus får tilbringe en kvalitetsdag sammen, innendørs.
Jeg vet at man ikke skal tukle med naturen, som det heter, så vi vil ikke ta på Anton eller ta han med inn. Enda. Men er han der i kveld også, da jeg kommer hjem fra jobb, har jeg ikke hjerte til å la han ligge der ute. Han gjemmer seg iblant under duken som bringebæra står i. Jeg er redd han ikke skal finne veien ut igjen, med det ene øyet sitt.















Anton.

Fistel.

På oppfordring fra Annette, skal jeg informere litt. Man sier ofte at man går i fistel. Hva betyr egentlig fistel? Jo, nå skal Lissen forklare.

Fistel:
En fistel er en unormal kanal fra anus eller endetarm til et hudområde i nærheten av anus. Noen ganger kan også kanalen lede til et annet organ.f.eks. vagina.Det kalles da en rectovaginal fistel.
De fleste fistler starter i en kjertel i anal- eller endetarmsveggen. En fistel kan oppstå som en følge av en betennelse , men som oftest finner vi ikke noe årsak til fisteldannelsen.
En fistel kan være smertefull, men ofte merker man ikke noe til den, annet enn litt puss eller blod i undertøyet. I andre perioder knapt nok det.



Så vet dere det.

Fru Ananas.

Jeg sikler fortsatt etter en heit ire. Kall meg teit, ensom og desperat, jeg bryr meg ikke. Jeg skal ha en ire. Og hvis jeg ikke får det, skal jeg finne en ananas. En stygg ananas. Vi skal bli forelsker og gifte oss og få mange, mange, rare barn.
Noen lurer kanskje på hvorfor jeg skal ha en ananas. Saken er at jeg akkurat har sett istid 3. Og det ene dyret som dukker opp der, har vært gift med en ananas. En stygg ananas. Og han virker ganske så fornøyd, så jeg tenkte "hvorfor ikke?". Jeg har aldri likt eller kommer noen gang til å like ananas, men motsetninger tiltrekker har jeg hørt.
Jeg vil også inhalere masse helium og tisse i noen andre sin seng. Pungrottene i istid hadde det som tidsfordriv, og de er alltid kjempeglade.

Å kjøpe et fjernstyrt helikopter for 299,- er kanskje ikke alltid like lurt. Alexander gjorde det i Sverige i dag. Det flyr opp, hvis du er så heldig å få det i gang, og etter tre meter mister det kontakten med fjernkontrollen og krasjer hardt. Jeg er spent på hvor lenge det kommer til å overleve.
Tyggisprøvesmakingskonkurranse i bilen. Melon goes ett-eller-annet-bær goes Fusion. Ulekkert!

Hold deg unna svin på skogen og gamle griser hvis du ikke vil ha svineinfluensa. Det sier Anders. Og bruk kondom!

Instinkt.

Love Actually. Å se den filmen da man er bittelitte gran ensom, er ikke noe sjakktrekk. Kjekke, romantiske briter deiger seg på skjermen i omtrent to timer. Sukk. Ingen av dem hadde rødt hår, men jeg ble betatt. Veldig betatt. Hugh Grant. Jeg sier ikke mer. Jeg har en ting for han, det må jeg innrømme. Føler meg stuslig.

Morsinstinkt. Jeg har fått masse av det genet. Hvis det er et gen. Jeg vil passe på. Jeg vil vite at alt er bra. Jeg vil lage mat og stryke på hodet. Jeg vil si at alt skal bli bra, og at rifter og sprekker blir borte. Men jeg er for langt unna til å dra og fikse og ta vare på, klemme og holde.

"Så så, det ordner seg."

Rebell og fakta

Jeg skal rane en bank. Jeg skal stjele masse klær. Jeg kan gjøre som jeg vil. Jeg har ingen fingeravtrykk lenger. Jeg føler meg rebelsk! Kanskje jeg skal forklare grunnen til mine manglende fringeravtrykk. Ida sa jeg måtte bleike litt striper i etterveksten hennes. Det gjorde jeg med glede. Men jeg mente hansker var oppskrytt. Jeg har nå merka at etter to timer med å påføre bleiking i sauehåret hennes, at hanske ikke er oppskrytt. Tvert imot. Jeg har lært leksa mi.
Men føler meg fortsatt rebelsk. Jeg får lyst til å snike meg rundt. Kanskje med fullt utstyr. Finlandshette, trang svart drakt. Men jeg trenger ikke hansker.


Fnatt - ukontrollerte rykninger i underlivet forårsaket av fnattmidden og symptomene er heftig kløe.
Tenkt på det neste gang du sier "jeg tror jeg får fnatt!" da noe irriterer deg.

Long time no see.

På fredag hentet jeg og Ida Alexander på Flisa. Ida var redd det skulle bli rart, vi har jo ikke sett hverandre på fire eller fem år. Vi var unge og dumme da. Øl og grillmat ble handlet inn, og vi dro hjem. God stemning. Praten gikk lekende lett, og vi storkoste oss. Vi snakka om gamle dager, ting vi hadde gjort siden sist, gode og dårlige erfaringer med det motsatte kjønn og lure føre var triks. Angrepiller innerst i kjøleskapet er det meste ansvarsfulle jeg har hørt fra en gutt før. Jeg ble imponert. Bæsj i sekker, andre venner og noen sine erobringer i utlandet ble også tatt opp. Vi så sola gå opp over Kjælaberjet kl fem om morgenen, og snakka lenge etter det. Fire timer sov vi. Så jeg dro en egenmelding på jobben på lørdag, for å være med Alexander mens Ida var på jobb.
Etter to filmer om spekkhoggeren Willy og syngende, hysterisk morsomme snegler og en dusj tok vi turen til Ida på jobb. Der var det stille, som alltid på Flisa. Alexander kjøpte seg spill til Nintendoen og pakket det inn. Han gledet seg til å åpne den igjen.

Lørdagen ble rolig, vi så filmer, spilte brettspill og spiste taco. Midt under Wall-E fikk Ida telefon fra faren sin som er på ferie i Danmark. Hun ble alvorlig og litt høyrøstet. Hun gikk ned for å snakke. Jeg ble nervøs og så for meg det verste. Så skrek hun. Hun hadde kommet inn på politiskolen i Bodø. Jeg kjente et lykkerus. Jenta er såvidt 20 år, og kommer inn på første forsøk. Jeg kjente jeg ble stolt. Veldig stolt. Det ble også felt et par tårer på grunn av Wall-E og EVA. Forståelig.
Så var det natta igjen, og Ida dro tidlig på jobb.
Vi sov litt lenger, heldigvis, og så litt på Twilight til min store glede, før jeg kjørte Alexander til Kongsvinger på bussen. Iløpet av bilturen fant vi ut at gutter og jenter er teite. Man blir aldri klok på noen av dem.
Vi ble enige om at det ikke skulle gå fem år til neste gang, og det tror jeg heller ikke det gjør. En kjempekoselig helg jeg sent kommer til å glemme, rett og slett. Skulle ønske den varte lenger, og at Oslo, Trondheim og Bodø var nabobyer.

Et sted kan man leie et bur å bo i for 500kr i uka.

2xHolga og gamle flammer.

Jeg har fått begge kameraene mine og filmene som hører til. Jeg er glad! Jeg er et lite barn som løper rundt med "leksakene" mine, som mamma kaller dem. Jeg tar bilder av alt, i håp om at det blir bra. Jeg løp rundt hod besteforeldrene mine i dag og knipsa. Jeg er glad.

Men jeg syns synd på besteforeldrene mine. Mor og far som jeg kaller dem. Far sier mor er surrete. Men vi trodde ikke det var no annet enn det som kommer med alderdommen, hun er snart 90 år. Men det har vist seg at min bestemor ser og hører ting som ikke er der. Hun ser mennesker på tak, og hører folk i huset om natta. Hun har til og med sett en elg liggende på nabohuset. Far er fortvilet, og det skjønner jeg. Stakkars begge to. Mor blir redd, og far blir sliten. Men han glemmer mest. Mor husker småting han glemmer, og han husker de viktigere tingene som mor glemmer. Men bursdager husker ingen lenger tror jeg. Hørselen er et eget kapittel. Da vi er på besøk skriker vi. Da drar derifra er nesten hese og slitne i hodene våre. Men de blir veldig glad for besøk, så vi drar hvis vi har en dag fri.

På tirsdag skjedde noe artig. Jeg hadde et ubesvart anrop, fra en fra Oslo som har pleid å feriere her oppi skogen med sine besteforeldre. Han hadde ringt meg ved en feiltagelse, men vi snakket litt på meldinger. Da viste det seg at han var tilbake på Flisa og hadde vært det en uke! Han trodde ikke at vi bodde hjemme lenger, derfor han ikke hadde gitt lyd fra seg. Denne gutte, Alex, var både jeg, Ida og Maja smått forelsket i for seks år siden, så vet dere det. Jeg og Annette skulle ut og gå, så han ble med oss, og det var veldig hyggelig å se han igjen. På onsdag skulle han til Oslo igjen, men kommer tilbake i morgen! For å møte Ida også. Vi skal grille, drikke og mimre om gamle dager. Jeg gleder meg. Jeg skal leke med kameraer da også.

Plutselig kommer inspirasjonen til meg. Jeg blir fire år igjen. Jeg liker det.

Lord of the Flies.

Vi har bringebær, som alle har skjønt nå. Mellom disse hekkene med bringebær har vi gras. Masse gras. Det måtte je klippe i dag, selvfølgelig. På de her hekkene med bringebær bor det insekter. Bier, humler, fluer og mindre fluer. Jeg har utviklet et utrolig sterkt hat mot fluene. Humlene og biene lar meg være i fred, det gjør ikke fluene. Jeg skriker, kaver og fekter rundt meg. Fluene har all verden med plass, de kan jo fly. Men de skal på liv og død inn i nesa mi. Og øynene mine. Og munnen min. Særlig kommer de hvis jeg synger. Jeg har nemlig hørselvern med radio på, og kommer det en slager må jeg synge. Da tenker fluene: "Hei, karer, et stort, svart hull! Vi må sjekke det ut!" Også tygger jeg fluer. Da jeg har spyttet de ut, kommer det nye fluer. "Hei, karer, den svarte rundingen her ligner på en dameflue! Vi prøver oss." Og da jeg makabert har slakta disse fluene, kommer det enda fler. "Hei, karer, her er det en gang inn i noe mørkt! Vi sjekker det ut." Faens fluer. Grasklipperen bråker no voldsomt også, og den og meg tilsammen utgjør en stor, bevegende, bråkete koloss. Men fluene er ikke redde. Hvis jeg snur meg rundt er de der også. Rett bak meg, så de flyr rett inn i øyet mitt igjen. De forfølger meg, det er jeg sikker på. Faen.

Det fins en positiv ting med å klippe gras i bringebæra også. Og det er nettop det at det er bringebær. Den har nemlig modnet nå, så jeg har spist meg mett på bringebær mens jeg har klippet. Godt er det. Håper den er glutenfri. Minimum seks timer bruker jeg på å klippe graset. Det er jævlig mye. Men har fri i dag, og været er overskya, så det er greit.








Utsikten hjemme på en god dag. I horisonten er Sverige. Skjedde noe rart med det da jeg lastet det opp, men.








Første bærene! Smaker godt og glutenfritt.










Holga has arrived! Det lå på kjøkkenet i dag tidlig. Jeg er glad!

Glutenfri helg og 15-årsjubileum i tigerstaden.

Fredag etter jobb dro jeg. Den ene av to frihelger i sommer måtte jeg finne på no gøy. Alle var vakt på dumme gatebil, så jeg dro til Oslo for å besøke Thomas og Linda. Plukket han opp IKEA, så jeg ikke skulle rote meg bort i skumle hovedstaden.
Leiligheten på Grünerløkka var veldig fin og stor, men ingenting på veggene enda. Ekko de luxe. Men det gjorde seg bra da vi så på jukebox ut i naturen på NRK i går. Vi var fengslet til TV'n. Elger som sloss, katter som tok huggormer, mini-blekkspruter og sint lemen. Var så vidt Linda kom seg på jobb. Vi så kjendis! John Carew sto plutselig på fortauet. Jeg glana, jeg er ikke vant til kjendiser. Etter mange timers trasking, fant jeg en topp på salg. Hurra.
Øl og mat ble kjøpt, og kvelden skulle bli morosam. Thomas lovte å ikke bli mongodrita. Det ble mye snakk om vår tid på ungdomsskolen, og jeg ble mobbet for brillene jeg hadde da. De ble mørke ute.
Jeg og Anne Marte snakket slovakere, og Thomas spiste alt han kom over. Linda og Tore røyka.

Jeg og Thomas har 15-årsjubileum til høsten. Vi har vært kjempegode venner i 15 år. Jeg merker hvor glad jeg er i Thomas, og blir nesten sentimental.

Vi kom oss på et utested til slutt, men tok ikke lang tid før Thomas løp ut og spydde. Både utenfor en dør og i veien. Han lå på fortauet helt til Linda og Tore fikk bært han hjem. Jeg møtte Knut Erik, som jeg ikke har sett på ett år, og ble litt mer sentimental. Da han også gikk hjem merka jeg at jeg var alene. Lille meg, fra landet, var alene i tigerstaden. Et sekund ble jeg grepet av panikk, men fant en løsning. Jeg ringte Ole. Tusen takk for at du ville snakke med meg så jeg ikke ble voldtatt, Ole. Snakka leeenge, men gudene vet hva vi snakket om hele tiden. Koselig var det da. Jeg fikk tak i Linda til slutt, og hun møtte meg så jeg ikke skulle gå alene. Jeg gikk barbeint. Dumme nye sandaler. Tråkka sikkert på piss, spy, sæd og nåler.
Mat fikk jeg også, etter å ha tråkket over Thomas sitt spy sikkert tre ganger i trappa. Så sov jeg på stua. Ikke faen om jeg skulle dele seng med en magesyrebefengt Thomas. Han tok med seg puta inn på badet.

I dag ble halve dagen tilbrakt i senga med jukebox ut i naturen på TV, også vanka det taco hos Knut Erik. Dagens store høypunkt. Vi lurte på om den var glutenfri, noe vi aldri fikk svar på. Jaha.
Her skulle jeg vist noen bilder, men lur som jeg var glemte jeg kameraet mitt.

Jonathan from Spotify chewed on my favourite Lego-brick.

Venting.

I dag er en typisk brilledag. Siden jeg har fått nye briller, må jeg bruke dem, og siden jeg har fri i dag og ingen spesielle planer enn å fikse bilder, går jeg med de i dag. Jeg ser overlegen ut med briller. Jeg må gå med nesa opp i været for å ikke se over kanten. Jeg hadde ikke sett paven om han hadde stått tre meter unna meg med den store hatten sin. Så jeg er en ufrivillig overlegen brilleslange. Hurra. Men fine er brillene da. Å ta bilder med dem på er en annen sak.
Jeg måtte ta bilder av bringebæra for pappa. Den er nemlig sjuk, og da måtte jeg ta bilder som han kunne sende et sted for å finne ut hva det er. Bringebæra er som sønnen pappa aldri fikk. Han snakker om den bæra hele tida, og patruljerer hekkene hele dagen. Det er bringebæra alle spør om hvis han treffer kjentsfolk. Så spør de om meg og Marianne. Hvis de får tid, siden pappa legger ut i vide og brede om bæra. Rart han ikke har døpt alle sammen. Bær har det ikke kommet enda heller, men neste uke blir det vel fult sirkus her, da ti plukkere kommer fra Slovakia for å plukke denne "sønnens" bær. Men nå er bringebæra vår av den beste du får også, vi har ventelister på flere A4-ark allerede i april, pluss alle bedriftene som skal ha. Vi har en egen mann som kjører bæra til Oslo også. Og hele sommeren har vi bringebær til frokost, lunsj, middag, dessert og kveldsmat.

Ida dro til Danmark i dag. Ho blir borte ei uke. Så jeg håper Annette jobber omtrent som meg, så har jeg noen å leke med. Jeg liker ikke å være alene etter ett år på fhs og ett år i kollektiv. Det er rart, og jeg føler meg veldig ensom da jeg først blir alene. Før likte jeg meg alene, men nå blir jeg litt urolig og lurer på alle driver med. Så nå ser jeg på AFV og hører på flickan i Havanna. Hvorfor spør du sikkert? Jeg vet ikke, jeg er ensom.

Jeg venter. Jeg venter på Annette nå, vi skal se film.
Jeg venter på Holga med filmruller.
Jeg venter på å få lønnå jeg får betalt MasterCard-regning.
Jeg venter på å dra tilbake til Trondheim.
Jeg venter på fadderuka.
Jeg venter på å flytte inn ordentlig i Skansegata.
Jeg venter på å få daglige klemmer av Ann Kristin.
Jeg venter på å bli korrigert av Sandra.
Jeg venter på å fortelle Monica at ho skal spise.
Jeg venter på å løpe etter Pernille og Emmy og skrike.
Og jeg venter på fylla med alle der oppe.

Med andre ord - jeg gleder meg til mye!

Holga!

Se hva som er på vei til meg, i posten! Åh, jeg er som et barn noen dager før julaften. iiii! *klappe klappe*

The world still spins

Jeg har laget meg konto på ebay. Det er farlig for bankkontoen min, men den har hatt det verre før. Jeg skal kjøpe meg holga kamera, men klarer ikke bestemme meg for farge. Jeg vil også ha kjoler. Masse kjoler. Sverige svikta meg på den fronten på tirsdag. Så jeg skal bruke penger på ebay nuh, siden været svikter meg også.

Og folkens. Michael Jackson er død. Det er trist og sånn, så klart, men jeg kjenner irritasjonen hoper seg opp da jeg leser at folk i Norge, norske kjendiser, ikke får sove om natta fordi de er i sorg. De kjente jo ikke mannen en gang! Han har ikke kommet med ny musikk siste tiåret eller noe, han har praktisk talt vært i skjul. Det er som han har vært død! Skjerp dere folkens. Han laget bra musikk, det er det ingen tvil om, men denne mannen, denne pedofile mannen som knapt hang sammen, kommer ikke tilbake om dere ikke sover.
Og folk i fanklubben hans har begynt å ta livene sine. Det bringer han heller ikke tilbake, hvis dere ikke har merket det! Verden har ikke gått under, den snurrer fortsatt.
Life goes on, people!

Så, ferdig med det lille irritasjonsmomentet i livet mitt akkurat nå.
Jeg er litt ensom. Det er noe som mangler liksom. Jeg har et lite sted i hjertet mitt som trengs å fylles opp. Hårfarge spiller ingen rolle. Du må være høyere enn meg, og kunne bære meg. Du må være snill, ha humor, være litt mystisk, en bitteliten smule sjenert kanskje, og ha en smittende latter. Du må være litt spontan og kunne ta meg med på morsomme ting, du må like alle vennene mine og være hyggelig. Du må like å kose litt, og du må være vampyr. Eller varulv. Hvis du er der ute, kom og besøk meg.
Snakkes!

Svette dager på og utenfor bringebærfarmen

Sola skinner på Flisa. Det har den gjort i to uker nå. Den første uka greide jo jeg å kasta bort i stormfulle syden, men gjort er gjort. Jeg har hatt fri mandag, tirsdag og onsdag. Og vi har bada, skravla, spist, drikki, sovi, bada mer, skravla mer og vært smarte.
Da vi bader må man vise køkultur. Ida først, ho skal skremme bort fisken. (Jeg hater nemlig ting som bor under vann, med mindre det er en hai eller en hval, og det fins verken i Persbydammen eller på Haugsmølla.) Så Maja, ho skal skremme blodiglene. Så Annette, ho skal skremme kleggen. Og til slutt meg, jeg skal skremme det som er igjen. Det hender seg jeg tar Annette sin jobb, jeg er rå på å slå klegg.
Vi planlegger Danmarkstur neste sommer. Jentene på roadtrip. Og vi gleder oss! Ta alt på sparket og bare leve livet. Ahh..

Rekekveld hos Ida har blitt tradisjon. Derfor kjøpte jeg fire kilo reker på onsdag, samt litt alkohol. Vi storkoste oss. Vi var alle sammen, til en forandring. Ida, Annette, Lissen, Maja, Karoline, Therese, Thomas, Øystein, Lars og Thor-Agne. Jeg hadde det så kos. Det var drittslenging, latter, oppdateringer, allsang, alkohol og reker. Thomas var den treigeste til å pille rekene sine, jeg og Ida var kjappest. Vi ble overbevist om at det var fest på blindesenteret, for så mye trafikk hadde aldri Thomas sett her oppe før. Det kjørte sikkert sju biler forbi.
Det ble litt snakk om påsken, men påskeharens aksjoner ble ikke tatt opp, gudskjelov.
Spotify ble lasta ned, men Ida likte ikke den fine musikken vi andre ville høre på. Da Ida fikk bestemme, var Øystein kjapp med å si at russetida var over den, så no *ntz ntz* trengte vi ikke.
Så var det natta. To dro litt tidligere, og resten sov over. Tre i senga, og tre på sovesofaen blir trangt og varmt. Det rant av meg, det er jeg sikker på. Forstsatt litt beruset våkna jeg halv sju, kledde på meg og gikk ned. Da hadde Thor-Agne og Lars slått opp leir oppi sofaen i stua og under bordet. Jeg smilte for meg selv, og dro på jobb.

"Nå er det sommer, siden du er tilbake på jobb, Elisabeth!" Hyggelige mennesker som er innom Bunnpris opptil flere ganger om dagen.

Jeg ble nervøs i sjela mi på vei hjem fra jobb. Jeg ringte Ida, jeg ville nemlig bade. Men hesten til Ida hadde løpt gjennom gjerdet om natta, og ingen visste hvor ho var. Jeg kjørte veldig sakte på vei hjem, ransaka hvert jorde og hver skog med falkeblikket mitt, men ingen hest å se. En time senere fant de ho. I en skog, ikke langt unna, der ingen hadde lett. Alt var bra med hesten, den var ikke tørst en gang. Etter 12 timer med hesteleting var Ida sliten, og spurte pent om ho kunne få sove i den kalde kjelleren vår i natt. Og det kunne ho selvfølgelig.

"I e eit steinras, og du skal falla med meg."