Fra bra til dårlig til bra igjen.

Å starte dagen med å tenke at man skal slappe av etter skolen og lage koselig middag med AK er en ålreit start på dagen, det må jeg si. Planen var å sove et par timer, være litt kreativ, også gå til palasset. Det som da er så forbanna irriterende, er at man har glemt at man skal på jobb. Så da sjefen ringer ti minutter etter man skulle begynt, og man også kommer på det selv, er ikke dagen så bra lenger.
Stresset og frustrasjonen ga meg hodepine og dårlig humør. Det var nok ikke så koselig å handle hos meg i dag. Men det gikk fort. Takket være fine meldinger man har tatt vare på, og ganske hyggelige kunder. Og å lese at det ikke går som alle hadde trodd med OL-troppen. Hah. Kjett det!

For over tre uker siden leide jeg og Erik en film. Den glemte vi å levere med en gang, så skulle gjøre det et par dager etter. Den filmen fant jeg igjen her en dag. Da ble jeg stresset, redd og paranoid. Så etter jobben satt jeg en halvtime hjemme, før jeg skulle levere filmen. Etter stengetid så klart, så jeg kunne putte'n i hullet i døra og løpe derifra. Det var akkurat det jeg gjorde. Håper ikke det blir dyrt. Eller at noen så meg, for jeg så ganske teit ut der jeg kom med senka hode og stressede øyne for å putte filmen i hullet i døra, for så å småløpe et stykke. Men filmen er jo levert nå da.

Prosjektet begynner å ta form, og jeg er gira. Derfor er jeg ikke så fan av å få en annen liten oppgave inni den kreative prosessen min. Men den skal da gjøres, om det blir no bra, det vil tiden vise.
Tre og en halv modell, undervannshus, basseng, dukkehus, små møbler, stort hvitt rom og stylister mangler. Og assistenter. Men det ordner seg. For jeg skal klare det her. Folk har tro på meg, og da vil jeg enda mer.
Takk for det.

Og jeg har besvist en gang for alle, at jeg ikke kan tegne. Men gøy var det, og skitne ble vi.

Pakkeløsning

Det er rart det her med følelser. Plutselig er de så sterke at man ikke vet hva man skal gjøre, fordi man ikke har hatt sånne følelser før. Man klarer ikke sette ord på dem, men vil så gjerne.
Så blir man litt redd. Redd for at alt skal forandre seg, selv om man egentlig vet at det ikke kommer til å gjøre det.
Den lange utenlandsturen er spennende og skummel på samme tid. Disse sterke følelsene gjør den skummel. Menneskene man drar med og opplevelsene man får gjør den spennende.
Mange tanker i hodet, og mange sommerfugler i magen.
Følelser skulle kommet som en pakkeløsning. Med følelsene får man også personen som gir deg disse følelsene med deg hvor enn du drar. Det hadde vært noe det.

Inspirasjon og sinnstilstand.

Jada. Lenge siden siste innlegg. Med det er greit føler jeg.
Jeg er stressa og glad om dagen. Og lat, ifølge Sandra. Det siste er ingen overraskelse. Heller ikke de to første, om jeg tenker meg om.
Jeg er stressa for temaoppgavene. Mest kunst. Fordi alt kan være kunst, nemlig. Og det stresser meg. Heldigvis skal vi bare levere fire bilder. Ikke at kunst er kjedelig, det er bare vanskelig å forstå og å gjøre.
Jeg var stressa for prosjektet også, men det roet seg litt for ca en time siden. Da kom inspirasjonen strømmende, og jeg ble gira. Jeg skal få til det her. Det blir modeller og stylister og vanntank og dokkehus og kanskje en sexy dans. Boka mi skal sparke alle de andre bøkene i stumpen, og gå med hevet hode helt til jeg sikkert klarer å rote den bort.
Assistenter er heller ikke å forakte til prosjektet. Jeg tror jeg skal kidnappe en førstiss. De har godt av å bli pisket litt på og satt på plass.
Får jeg til det her, kommer seriene mine til å bli husket, og om noen år kan jeg si "jeg er Elisabeth Retteraasen", og folk skal kjenne meg igjen.
Men det er nok noen år til, og hvis jeg ikke blir gnagd på av haien eller slangen down under.

Jeg er også glad om dagen. Det har jeg vel egentlig vært hele tiden, og ekstra glad siden november. Veldig klisjé, men jeg er grise-lykkelig om dagen. Jeg føler jeg har alt jeg trenger, og jeg svever på en sky. Herlige venner både her og hjemme, som hører på mine dumme utsang og idéer, og som får meg til å le når som helst.
Og så klart en kjæreste som ikke kunne vært bedre. Jeg blir lykkelig og bekymringsløs, og skulle noen ganger ønske jeg faktisk kunne fryse øyeblikk. (Jada, Sandra, den var ment til deg.)

Men jeg blir trist av å høre "Hi there, Delilah", fordi den beskriver Australia-turen min ekstremt godt. Så den hører jeg ikke på, selv om den dukker opp ved feiltakelser noen ganger.
Jeg blir glad igjen da jeg får høre at jeg ikke skal gå ett og et halvt år uten å se deg. For du kommer nedover du også. Da kan vi danse med haien sammen, og se på klovnefiskene. Hvis de fins der.
Så nå venter jeg bare på svar om at søknaden min er under behandling, og krysser fingre og tær for at jeg ikke kommer inn et sted alene.
For vi skal ha hus. Med hvitevarer og pool. Og adgang forbudt-skilt for slangene og firfislene og edderkoppene.

Tilbake.

Siste del av juleferien gikk fort. Jeg fikk et herlig besøk lille nyttårsaften, og har bare kost meg. Jeg ble dratt med ut på gåturer i 30 minusgrader og bada i den like kalde snøen. Men det er helt greit!
Så ble det tog opp igjen til kjære Trondheim. Kalde Trondheim. På toget var Flatland og Willadsen. Og Øystein Sunde. Han datt nesten på Flatland. Det satte i gang en fniseperiode. Fniseperioden nådde en høyde da togmannen kom over høytaleren da han måtte koble noe med toget. For toget var for dårlig, og klarte ikke få noe strøm. Så da måtte vi bytte. Med flere bager og kofferter enn det skulle vært lov, fikk vi det til. Og standard NSB, var vi forsinket. Da vi endelig kom fram fikk vi bevist hvor mye det egentlig får an å dytte inn i Håvard sin bil. Og det er mye.

Å møte nesten alle igjen på fredag var stas. Bær&Bar igjen var stas. Jobb var ikke så stas.
Et problem da alle har vært på juleferie og denne såkalte sprengkulda satte inn, er at nesten ingen har vann. Så å dusje er et prosjekt i seg selv, men heldigvis har Erik vann. Da kan jeg bli ren.
Et hus med nesten null isolasjon er heller ikke no særlig i denne kulda. Da må man sove med superundertøy og enda fryse. Varmeovner på fullt, og klær og koffert overalt. Og søppel. Jeg fant utrolig mye søppel under senga mi. Min egen søppeldynge. Æsj.

Skolen begynner snart igjen. Da må man finne på noe til tremånedersprosjektet, betale GoStudy og ta eksamen på nytt. For jeg er for dårlig. Og snørra renner og halsen vrenger seg.
Men til tross for dette, har jeg det utrolig bra.
Sommerfuglene flakser jevnlig, og jeg smiler.

Jul og sånn.

Julaften er over. Man er storfornøyd med utfallet; bjønnfitte, lommebok, klokker, praktiske ting, fin kalender, penger og bok om Australia. Man har spist mamma sin gode mat, og slappet av. Gått en knøtt liten tur, og sett de fleste.
Så er det her savnet. Jeg savner Erik. Seks dager og tolv timer siden vi sa hadet til hverandre, og det føles som en måned. Og da blir jeg ekstra glad da jeg får høre at han kommer tre dager før til Flisa enn han egentlig skulle! Sommerfuglene flakser litt, og det drar litt i munnvikene.

Men først skal jeg konsumere masse mat med Marit, tante Inger og co. Så skal jeg og Marit snu Elverum på hodet med vårt fantastiske nærvær. Så kommer mor og far. Så jobb en dag, så fri, så jobb også hente Erik på togstasjonen. Det går fort! Det bør det gjøre.
Jeg skal vise fram Flisa. Det er vel gjort på fem minutter, og resten av tiden før vi drar til fantastiske Trondheim, skal vi bare kose oss. Jeg gleder meg.

Så er det å ta dumme eksamen på nytt. Penger, koster det. Men kos blir det i Trondheim også. Jeg håper på umiddelbar kos på Lade, Buran, Nonnegata eller i Palasset.

Så god jul til alle, vi ses snart! I wove you. Men det vet dere allerede.

Hjem.

Det er ferie. Man har levert mappa, fått vite at man strøyk, og man har pakka kofferten. Man har sagt hadet til mennesker man er glad i og kommer til å savne.
Men samtidig gleder man seg. Julegata på Flisa, mamma sin mat, hvitt på bakken og alle kjære der hjemme. Det blir en koselig ferie, og jeg gleder meg. Jeg skal kose og spise og sove og drikke og jobbe. Akkurat sånn en ferie skal være.
Hjemmelagd mat, karameller og kaker. Alkohol, familie og venner.
Og andre januar får jeg besøk. Jeg gleder meg veldig til det. Vise fram nykjøpingen, som pappa sier.

Til dere som ikke skal til Flisa i ferien, vi ses på nyåret.
I wove you!

Bygdefest og svigers.

Sterk Reklame er ferdig. Litt skuffelse ute og går, siden vi ikke vant. Ikke blant topp tre en gang. Bygdefest hadde slått bra an i reklamebransjen det er jeg overbevist om.
Besøk på jobb på torsdag av fulle mennesker gjorde dagen litt bedre, men stakkars kundene. Andreas mente alle skulle få besøk av kvinnfolk, og at han og jeg og rfsu skulle ta en tur på bakrommet. Tornerose hadde "nice ass" også.
En og en halv time ble tilbrakt på Burger King. Takk til Pott. Der lærte vi at dansk er uforståelig, og man trenger ikke 4358 små poser med salt, pepper og ketchup. Men engelskmenn blir glade for en gratis halvliter.

Så bar det til Steinkjer. Man skulle møte svigers for første gang. Det var nervøse sommerfugler og skilpadder. Men det hadde jeg jo ingen grunn til å ha, så de forsvant fort. Det gikk veldig bra, helt til man ble stupdritings og danset med svigeronkel og fikk karsk over hele låret. Byen husker man ikke, og man blir kalt voldtektsmann.
Men man fikk koselig julekort. Og på nyåret kommer det 28 stk av Nilsen-slekta med buss til Flisa. Baileys var visst en slager.

Så nå blir det mappejobbing til mandag igjen. Men man skal kose seg, og glede seg til jul. For neste uke drar jeg hjem. Endelig, etter et halvt år. Mamma sin mat, kos med jentene og forhåpentligvis kamp med Marit. Og kos. Masse kos. Og jobb og bilkjøring. Hurra!