Australia og staben.

Etter mange dager med utsliting av oppdater-knappen på mailen min, kom det.
"Du har mottatt et tilbud", sto det. Jeg ble glad! Også ble jeg litt trist. Så var jeg gladtrist resten av dagen. Mamma og pappa ble også litt gladtriste tror jeg. Det tror jeg Marit, Thomas, Ida, Annette og Marianne ble også. Og Erik.
For disse menneskene skal jeg dra fra. Disse herlige menneskene, som jeg egentlig ikke klarer meg uten i ett og et halvt år. Men så får man kanskje bare denne ene sjansen til å bo i utlandet. Og da er man dum hvis man ikke tar den sjansen, mener nå jeg. Særlig hvis man har villet det her i to år.

Og jeg skal jo dra med andre herlige mennesker.
AK skal være min økonomiansvarlig. Kanskje ho bare skal få alle pengene mine?
Sandra skal være min (og egentlig alle andres) teknologiansvarlig.
Monica skal være min hore, som jeg kan selge da jeg er fattig fordi AK ikke har vært streng nok.
Bodø skal være min rådgiver. Fordi han alltid er ærlig.
Læne skal være min inspirasjon. Fordi ho er kreativ.
Ole skal være Sandras assistent. Fordi han også er flink med sånt.
Da Erik kommer i desember skal han bare være kjæresten min. Fordi han er best til det.
Og jeg kan bidra med ugjennomtenkte utsagn, og få alle de ovennevnte til å føle seg smarte.

Så jeg gleder meg. For med disse menneskene kan det ikke slå feil.

Det verste blir avgang fra Gardermoen.

Pass på, pass på.

Det er mye man må passe seg for. Ikke ha på masse varme i setet på bilen, da får du hemoroider. Heller ikke trøkk til for mye på do, da kan også hemoroidene komme. Og hvis man holder seg for lenge med å gå på do, kan lukkemusklene bli slappe. Da gjør man i buksa innen man er 60. Man må ikke underernære kroppen, da blir man som Posh-spice. Lollipop. Det vil si et veldig stort hode i forhold til kroppen og ribbein tytende ut hvor som helst.
Man må også passe seg for å bruke mye penger. For plutselig er det ingen penger igjen, og man blir skuffet og sinna på seg selv. Man kan få lyst til å piske seg selv litt, men det anbefales ikke.
Man må passe seg for haien. Det sier AK. Og de giftige paddene, de gir deg hjerteinfarkt. Og sikkert dårlig ånde.
Men det man må passe seg mest for, er å snike i køen på matbutikken. Da klikker det for den hissige taxisjåføren du snek foran. Man kan tenke seg at han sliter på hjemmebane med utro kone og tenåringsbarn. Da skal man ikke snike. Da hever taximannen stemmen, nemlig. "Har du hørt om kø?? Så still dæ i'n da, for faen! Æ va før dæ! Fy faen, du gikk foran mæ."
Så kaster han sine varer foran dine, fråder litt, men smiler som om ingenting har skjedd til den litt nervøse kassadama som også later som hun ikke hørte noe, i frykt for å få en strak høyre.
Du blir også litt hissig, det må da gå an å si i fra på en litt roligere måte? Men du later som ingenting og smiler til kassadama du også. Da du kommer hjem forteller du historien til de fjorten barna og tre konene dine. "Typisk nordmenn".

Det er bedre å danse med haien enn å snike i køen.

Innlegg nr. 100.

Hurra?
Ting begynner å falle på plass, og tida løper fra meg. Det er i sånne stunder jeg er både glad og bitter for at jeg har en jobb. Jeg trenger pengene, men jeg har jo ikke tid til å jobbe!
Jeg er nå stolt eier av et nydelig, rosa dukkehus. Hvis jeg klarer å sette det sammen.
Basseng er i boks, takk til hyggelige dama på hotellet.
Kjolesying starter i morgen. Ca. To eller tre modeller short, men det er ikke det vanskeligste. Mangler sponplate, litt små møbler, fargerik sminke og vannfaste øyevipper/sminke og litt klær.
Jeg kan egentlig starte. Jeg er redd for å glemme noe viktig. Som utplassering for eksempel. For det har jeg ikke lyst til. Heller ikke særlig lyst til å skrive, men det ender vel opp med det.

Ellers svever jeg fortsatt på en rosa sky. Jeg koser meg hver dag, og kunne ikke hatt det bedre. Kanskje det er derfor jeg blir litt fjern? For jeg fikk kjeft. Fordi jeg har glemt blåturen. Kjeften får komme, det er greit, jeg begynner ikke å grine. Besøk den helgen blir like koselig, hvis ikke koseligere. Så det så! Hadde vært gøy å vært med på tur også, men man får ikke til alt. Særlig ikke da man er så fjern som jeg er. Prosjektet svømmer i hver krok av hjernen min. Innskild AK og Sandra.

Jeg oppdaterer innboksen på mailen min hvert minutt. Jeg er den eneste som ikke har fått.

Fra bra til dårlig til bra igjen.

Å starte dagen med å tenke at man skal slappe av etter skolen og lage koselig middag med AK er en ålreit start på dagen, det må jeg si. Planen var å sove et par timer, være litt kreativ, også gå til palasset. Det som da er så forbanna irriterende, er at man har glemt at man skal på jobb. Så da sjefen ringer ti minutter etter man skulle begynt, og man også kommer på det selv, er ikke dagen så bra lenger.
Stresset og frustrasjonen ga meg hodepine og dårlig humør. Det var nok ikke så koselig å handle hos meg i dag. Men det gikk fort. Takket være fine meldinger man har tatt vare på, og ganske hyggelige kunder. Og å lese at det ikke går som alle hadde trodd med OL-troppen. Hah. Kjett det!

For over tre uker siden leide jeg og Erik en film. Den glemte vi å levere med en gang, så skulle gjøre det et par dager etter. Den filmen fant jeg igjen her en dag. Da ble jeg stresset, redd og paranoid. Så etter jobben satt jeg en halvtime hjemme, før jeg skulle levere filmen. Etter stengetid så klart, så jeg kunne putte'n i hullet i døra og løpe derifra. Det var akkurat det jeg gjorde. Håper ikke det blir dyrt. Eller at noen så meg, for jeg så ganske teit ut der jeg kom med senka hode og stressede øyne for å putte filmen i hullet i døra, for så å småløpe et stykke. Men filmen er jo levert nå da.

Prosjektet begynner å ta form, og jeg er gira. Derfor er jeg ikke så fan av å få en annen liten oppgave inni den kreative prosessen min. Men den skal da gjøres, om det blir no bra, det vil tiden vise.
Tre og en halv modell, undervannshus, basseng, dukkehus, små møbler, stort hvitt rom og stylister mangler. Og assistenter. Men det ordner seg. For jeg skal klare det her. Folk har tro på meg, og da vil jeg enda mer.
Takk for det.

Og jeg har besvist en gang for alle, at jeg ikke kan tegne. Men gøy var det, og skitne ble vi.

Pakkeløsning

Det er rart det her med følelser. Plutselig er de så sterke at man ikke vet hva man skal gjøre, fordi man ikke har hatt sånne følelser før. Man klarer ikke sette ord på dem, men vil så gjerne.
Så blir man litt redd. Redd for at alt skal forandre seg, selv om man egentlig vet at det ikke kommer til å gjøre det.
Den lange utenlandsturen er spennende og skummel på samme tid. Disse sterke følelsene gjør den skummel. Menneskene man drar med og opplevelsene man får gjør den spennende.
Mange tanker i hodet, og mange sommerfugler i magen.
Følelser skulle kommet som en pakkeløsning. Med følelsene får man også personen som gir deg disse følelsene med deg hvor enn du drar. Det hadde vært noe det.

Inspirasjon og sinnstilstand.

Jada. Lenge siden siste innlegg. Med det er greit føler jeg.
Jeg er stressa og glad om dagen. Og lat, ifølge Sandra. Det siste er ingen overraskelse. Heller ikke de to første, om jeg tenker meg om.
Jeg er stressa for temaoppgavene. Mest kunst. Fordi alt kan være kunst, nemlig. Og det stresser meg. Heldigvis skal vi bare levere fire bilder. Ikke at kunst er kjedelig, det er bare vanskelig å forstå og å gjøre.
Jeg var stressa for prosjektet også, men det roet seg litt for ca en time siden. Da kom inspirasjonen strømmende, og jeg ble gira. Jeg skal få til det her. Det blir modeller og stylister og vanntank og dokkehus og kanskje en sexy dans. Boka mi skal sparke alle de andre bøkene i stumpen, og gå med hevet hode helt til jeg sikkert klarer å rote den bort.
Assistenter er heller ikke å forakte til prosjektet. Jeg tror jeg skal kidnappe en førstiss. De har godt av å bli pisket litt på og satt på plass.
Får jeg til det her, kommer seriene mine til å bli husket, og om noen år kan jeg si "jeg er Elisabeth Retteraasen", og folk skal kjenne meg igjen.
Men det er nok noen år til, og hvis jeg ikke blir gnagd på av haien eller slangen down under.

Jeg er også glad om dagen. Det har jeg vel egentlig vært hele tiden, og ekstra glad siden november. Veldig klisjé, men jeg er grise-lykkelig om dagen. Jeg føler jeg har alt jeg trenger, og jeg svever på en sky. Herlige venner både her og hjemme, som hører på mine dumme utsang og idéer, og som får meg til å le når som helst.
Og så klart en kjæreste som ikke kunne vært bedre. Jeg blir lykkelig og bekymringsløs, og skulle noen ganger ønske jeg faktisk kunne fryse øyeblikk. (Jada, Sandra, den var ment til deg.)

Men jeg blir trist av å høre "Hi there, Delilah", fordi den beskriver Australia-turen min ekstremt godt. Så den hører jeg ikke på, selv om den dukker opp ved feiltakelser noen ganger.
Jeg blir glad igjen da jeg får høre at jeg ikke skal gå ett og et halvt år uten å se deg. For du kommer nedover du også. Da kan vi danse med haien sammen, og se på klovnefiskene. Hvis de fins der.
Så nå venter jeg bare på svar om at søknaden min er under behandling, og krysser fingre og tær for at jeg ikke kommer inn et sted alene.
For vi skal ha hus. Med hvitevarer og pool. Og adgang forbudt-skilt for slangene og firfislene og edderkoppene.

Tilbake.

Siste del av juleferien gikk fort. Jeg fikk et herlig besøk lille nyttårsaften, og har bare kost meg. Jeg ble dratt med ut på gåturer i 30 minusgrader og bada i den like kalde snøen. Men det er helt greit!
Så ble det tog opp igjen til kjære Trondheim. Kalde Trondheim. På toget var Flatland og Willadsen. Og Øystein Sunde. Han datt nesten på Flatland. Det satte i gang en fniseperiode. Fniseperioden nådde en høyde da togmannen kom over høytaleren da han måtte koble noe med toget. For toget var for dårlig, og klarte ikke få noe strøm. Så da måtte vi bytte. Med flere bager og kofferter enn det skulle vært lov, fikk vi det til. Og standard NSB, var vi forsinket. Da vi endelig kom fram fikk vi bevist hvor mye det egentlig får an å dytte inn i Håvard sin bil. Og det er mye.

Å møte nesten alle igjen på fredag var stas. Bær&Bar igjen var stas. Jobb var ikke så stas.
Et problem da alle har vært på juleferie og denne såkalte sprengkulda satte inn, er at nesten ingen har vann. Så å dusje er et prosjekt i seg selv, men heldigvis har Erik vann. Da kan jeg bli ren.
Et hus med nesten null isolasjon er heller ikke no særlig i denne kulda. Da må man sove med superundertøy og enda fryse. Varmeovner på fullt, og klær og koffert overalt. Og søppel. Jeg fant utrolig mye søppel under senga mi. Min egen søppeldynge. Æsj.

Skolen begynner snart igjen. Da må man finne på noe til tremånedersprosjektet, betale GoStudy og ta eksamen på nytt. For jeg er for dårlig. Og snørra renner og halsen vrenger seg.
Men til tross for dette, har jeg det utrolig bra.
Sommerfuglene flakser jevnlig, og jeg smiler.