Det virker som det var i går.

Sommeren har flydd av sted. Føles som i går at mamma, Marianne og Marit henta meg i Mellomveien 7, og vi flytta meg til Skansegata 4. Virker som i går at vi sto opp kl fem om morgenen og dro til regnfulle Montenegro. Det virker som i går at jeg hadde min første dag på Bunnpris for sommeren.
Men alt det her skjedde ikke i går. Det har gått to måneder. TO MÅNEDER! Hva har jeg gjort iløpet av de to månedene? Jeg har jobba. Jeg har jobba mer. Jeg har vært på to harryturer. Jeg har badet og spist reker med mine herligste, og drukket og mimret om gamle dager. Jeg har vært gått barbeint og full i Oslos skumle gater, og sett kjendis. Jeg har spist bringebær, spist mamma sine gode, hjemmelagde mat og blitt dårlig etterpå. Jeg har forbannet det dårlige været, og at jeg ikke har aircondition i bilen. Jeg har vært surrogatmamma for ilderAnton. Jeg har funnet på grunner til å gå istedet for å bli hentet der jeg er, og vasket bort syndene mine. Jeg har savnet Trondheim, og alt og alle som er der.
Jeg har hatt en glad-sommer, tross alle jobb -og regnværsdagene. Jeg har driti meg ut, og jeg har ledd av andre som har driti seg ut. Jeg har gledet meg til reunion på Skjeberg, og jeg har savnet alle menneskene som tok del i det fantastiske året jeg hadde der.
Kanskje jeg har gjort en god del disse to månedene likevel?


Da det er sagt, må jeg fortelle om en hendelse på jobben i dag. Jeg satt nemlig i kassa. Så måtte jeg gå og hente vannflaska mi. Så Kristine satte seg i kassa. I mellomtiden hadde Richard fra Big Brother kommet inn i butikken. Han hadde sett at jeg satt i kassa, men da han kom og skulle betale satt Kristine der. Han lurte fælt på hvor det hadde blitt av meg. Kristine forklare at jeg hadde gått for å hente vannflaska mi, men at jeg snart kom igjen. Han sa det var bra, for jeg var dritfin. Kristine sporte om ikke ho kanskje var like fin? Men nei, det var ho ikke. Ho sa at han kunne bare glemme det, for jeg dro snart til Trondheim. Da jeg kom tilbake til kassa, pekte han på meg og sa høyt at det var meg han hadde ment. Så sa han det han hadde sagt en gang til, til meg. Jeg bare smilte og lo, og satte meg i kassa. Rød som en tomat. Så sa han at han så at jeg hadde ring på fingeren, så da skulle han gå. Så gikk han. Jeg var rød lenge etterpå. Det var masse kunder der, og de lo og gliste. Men det at han er bittelitt kjendis, gjorde saken litt bedre. Eller?