Misjonæren Bianca.

I går gikk jeg ut av klasserommet med ny iver og livsgnist. Jeg kan! Jeg kan få til alt jeg vil! Og ja, jeg vil! Jens Haugen var på besøk. Han var full av energi, og la ut hele livshistorien sin. Han begynte som fotballspiller og endte opp som verdenskjent fotograf. Og han sa vi kunne! Han banket i bordet flere ganger. "Hvis dere (bank) vil, (bank) så kan dere! (bank bank)" For en sprudlende fyr.

Jeg merker jeg gleder meg mer og mer til å begynne å ta bildene til temaoppgaven nå. Hvertfall aktbildene. Nakne mennesker er utrolig fascinerende, på en ikke-grisete måte. Og alle vil kle av seg for meg. Jeg har nå tre modeller, og er klar for å ta tidenes aktserie! Jeg har bildene allerede oppe i hodet mitt. Jeg skal lese om lyssetting og teknikk. Jeg skal gjøre det ordentlig denne gangen, ikke no halvhjerta skvip. Jeg kan og jeg vil!

Hvis jeg ikke finner mannen i mitt liv, skal jeg kjøpe meg en "real doll" på nettet. Som Lars. Han kjøpte misjonæren Bianca. Og han elsket denne Bianca. Hun satt i rullestol, men han tok henne med overalt, og dit rullestolen ikke gikk, bar han henne. Hele den lille byen stilte opp for Bianca, ga henne jobb, mat, klær, alt. Alt dette for Lars. For Bianca var en silikonklump med vagina. En lifesize dukke med vagina. Altså, en puledukke. Men det tenkte ikke Lars på. Han brydde seg ikke om hva hun var laget av eller for. Han trengte noen å bli glad i, som var glad i han tilbake. Men så ble Bianca syk. Hun var hos legen hver uke, men det hjalp ikke. Sykebilen måtte hente henne en dag, Lars fant henne bevisstløs. Hun var døende. En dag de gikk tur til innsjøen, døde hun. Lars var knust. Hele byen møtte opp i begravelsen, og alle var veldig triste. Der fant Lars tonen med Margo, fra jobb, og jeg tror det ble en happy ending.
Lars var syk, han hadde en mental forstyrrelse. Alt Bianca sa fant han på. Han gjorde henne syk, og det var han som sa hun var døende. Alt var oppe i hodet hans. "Lars and the real girl".
Med Ryan Gosling, som er en veldig bra skuespiller. Og usannsynlig kjekk og søt.
Han har også ene hovedrollen i "The Notebook", som jeg har skrytt opp i skyene tidligere. Give me..?



















Jeg har nå funnet mine mål for livet. Hvertfall midlertidige mål. Jeg skal bli en kjent fotograf. Fordi jeg kan og vil! (bank!) Jeg skal ta på eller svømme med hvithai og spekkhogger. Jeg skal klare å bygge opp en familie, hvis ikke haien tar meg. Jeg skal reise rundt i verden. Jeg skal oppleve alt det er å oppleve. Og da jeg blir 80 år og folk spør hva jeg driver med, skal jeg svare rolig: "Jeg er Elisabeth Retteraasen." Så skal jeg smile varmt og hyggelig som bare gamle damer kan, og fremtidens tidens unge skal se opp til meg og ønske at jeg var deres bestemor. Jeg skal ikke bli bitter som noen gamle blir. Jeg skal være glad, og tenke tilbake på alt det jeg har opplved. Barnebarna mine skal ville høre historiene fra det fantastiske livet mitt om og om igjen.
Jeg gleder meg.

Er noe lettere gjort enn sagt?