Nasjonalfølelse

En gledelig nyhet, folkens! Vi har fått leilighet!!! På lørdag var vi på visning på Bakklandet. Vi hadde ikke store håpet, men skreiv oss på lista uansett. Det var så sjukt mye folk der. Senere på dagen, så jeg at det hadde ringt et nummer jeg ikke hadde. Jeg ringte opp igjen, og tror du ikke det var huseieren der vi hadde vært på visning! Og han sa på meget gebrokkent norsk at han ville leie leiligheten til oss! Jeg løp ut til Pernille og Emmy, og vi hylte, skreik og klemte hverandre før vi alle kasta oss over mobilen for å ringe mamma'er og pappa'er. Herlig. Vi har allerede planlagt innflytningsfesten.

16. mai er jo egentlig en fylledag. Men mest russen sin dag tenkte vi, så vi ble hjemme i stua og så på Grand Prix. Vi valgte oss ut et favorittland hver, uten å ha sett dem først, for å skape litt spenning. Magnus sitt land kom best ut av det, han hadde Azerbajian. Jeg tapte med Finland, som kom på siste plass. Stakkars Finland. Men Norge vant! Med verdens simpleste sangtekst og teiteste kordamer. Men en veldig flink fiolinist og dansere. Gratulerer! Jeg må innrømme at jeg fikk gåsehud, og var stolt av å være norsk en liten stund der. Lille Norge vant i år, og skal være vertsnasjon neste år. Det er litt stort. En ting jeg ikke ble stolt av, var å høre Synnøve Svabø kommentere. At NRK kunne ansette den glufsa til det? Flaut. Hun skravla oppå de andre programlederne, om tennissokker i bh'n og turen sin på dass. Håpløse kvinnemenneske. Rybak selv var vel kanskje heller ikke så lur, da han inviterte hele Norge til å møte han på Gardermoen da han landet. Hele fjortis-Norge hadde selvfølgelig møtt opp. Hva hadde han forventet?
Da jeg la meg den kvelden løp det folk i Mellomveien og sang fairytale, og det var full fest overalt. Det kan jeg forstå, det er jo ikke hver dag vi vinner Grand Prix!

Dagen etter fant vi fram finstasen og nasjonalfølelsen, og jeg ble glad for å se og høre barnetoget, med korps, som gikk forbi vinduet mitt halv ni om morgenen. 17. mai. Stolte og glade nordmenn overalt, i penklærne sine. Gutter i dress, mange også bunad, og jenter i bunad eller kjole. Og sola strålte. Kunne ikke vært en finere dag. Røde, hvite og bå flagg, blå himmel og grønt gress. Norge er et fint land.
Vi startet dagen med champagnefrokost hos Veronica, og spiste altfor mye mat og kaker. Så tusla vi rundt i byen, og gikk på oss vannblemmer for meter. Aldri med høy hæler en hel dag på brostein. Vi fikk spist is, og så vidt sett borgertoget. Jeg visste ikke at det var så mye mennesker i Trondheim. Tjukt overalt. Middag fikk jeg også, av Terje. Elgsteik. Fantastisk! Etter en dag med masse mennesker, glede og frisk luft, havna jeg på sofaen som et slakt. Hadde jeg hatt penger, hadde jeg lett betalt masse for litt fotmassasje. Men det ble en tur på 7/11 i stedet for mer is og litt nikotin.

I dag møtte vi den nye huseieren og skrev under på kontrakt. Vi gleder oss så fælt til å flytte! Bare vi fire. Jeg, Pernille, Emmy og Malene. Malene kjenner jeg ikke, men sikkert hyggelig. Vi skal ha en ordentlig jenteleilighet, som er ryddeig og rein. Vi skal lage en fin plakat med husregler, og vi skal regelmessig ha fester og vorspiel. Folk skal føle seg avslappet der, og føle at de vil komme igjen. Vi får kjøkkenbord. Den store drømmen vår er å ha kjøkkenbord. Og vi får plass til skrivebord på rommene. Det er også en del av drømmen. Det skal alltid lukte godt der, og kanskje være litt rosa. Rosa penthouse. Vi skal være flinke til å spare strøm, så mulig vi må gå med termodress inne på vinteren. Men vi skal kose oss glugg ihjel. Varmen får vi igjen på våren. Vi skal flytte dit før vi tar sommerferie. Og mamma skal komme oppover og hjelpe til. Ah, jeg kan nesten ikke vente. Det er jo under en måned til.

Hvorfor blir man avhengig av Paradise Hotel?