I'm a man - hear me roar!

Jeg er forvirret. Det står på fødselsattesten min at jeg er hunkjønn. Jeg har et jentenavn. Jeg skriker som en jente, jeg er like glad i sko og klær som alle andre jenter, jeg er udugelig på kjøkkenet, jeg griner ganske lett, jeg går faktisk i kjole en gang i blant, og jeg går sjelden ut av huset uten en eller annen form for sminke.
Men. Det er et "men" her. Jeg spiser som en gutt, med tanke på mengde. Jeg raper som en gutt. (Ja, jeg raper mye, også ved matbordet.) Jeg har en sittestilling i bilen som en gutt. Jeg sitter ofte som en gutt ellers også. Jeg roter og slenger ting rundt meg som en gutt. Jeg tar opp ølen min med snusboksen som en gutt. Jeg snuser. Jeg er den Pernille roper på hvis det er en edderkopp på rommet hennes. Jeg spiser det jeg kommer over. Jeg krabber gjerne en hel dag i olje, møkk og dritt. Jeg skifter mine egne dekk på bilen. Jeg elsker lukten av skog og gammel olje på kjeledresser. Og jeg kunne godt tenke meg å ta jegerprøven.

I pappa sine øyne har jeg vært gutt siden før jeg ble født. Og sier at hvis jeg faktisk hadde vært en gutt, ville han kalt meg Arnstein. Han kaller meg faktisk det ganske ofte. Jeg fikk min første Felleskjøpet-dress fra jeg kunne gå, og var med pappa på alt, hadde mitt eget sete i traktoren og treskeren. Jeg hadde min egen lille trå-traktor med hørselvern, og før jeg fylte fire, kjørte jeg traktor alene for første gang. Helt sant. Jeg gikk med altfor store klær, arvet etter mine fettere. Men, jeg likte å leke med Barbie. Men også bilbane.
Jeg gikk aldri med kjole eller skjørt. Kanskje på 17. mai og hvis mamma sa jeg måtte.

Jeg har alltid vært litt guttete, trivdes best med kompiser, og folk har sagt jeg er litt mandig et par ganger, men har aldri tenkt ordentlig over det før jeg begynte på NKF. Jada, jeg snakker til deg, Erlend. Du kalte meg gutt på et bilde i høst. Jeg var en gammel dame, men du sa "gutten på bildet". Bedre ble det ikke da Jørn gjorde det samme litt seinere, og Anne-line satte prikken over i'en da hun sa jeg og Magnus var mindre pene. Etter disse hendelsene har folk kalt meg "en mindre pen mann".
Jeg ler selvfølgelig av det, men i dag ble jeg i tvil. Dum som jeg var, gikk jeg inn på start.no for å ta testen "Er du gutt eller jente?", for moro skyld. Og resultatet var forvirrende for det slitne hodet mitt. Jeg er ingen av delene. Det stemmer, jeg er verken gutt eller jente. Er jeg da intetkjønn?

Jeg ser ut som en jente (håper jeg), men kanskje jeg egentlig skulle vært en gutt, som pappa ville? Arnestein Retteraasen her, hei, hyggelig å hilse på deg.

Jeg kunne forandret meg. Men hvor kult hadde det vært? Tomrommet etter en del av femininiteten min klarer jeg neppe å fylle på en naturlig måte. Det får nesten stå åpent, det tomrommet, kanskje det sakte men sikkert fylles opp om noen år?


-Elisabeth a.k.a Arnstein