Svette dager på og utenfor bringebærfarmen

Sola skinner på Flisa. Det har den gjort i to uker nå. Den første uka greide jo jeg å kasta bort i stormfulle syden, men gjort er gjort. Jeg har hatt fri mandag, tirsdag og onsdag. Og vi har bada, skravla, spist, drikki, sovi, bada mer, skravla mer og vært smarte.
Da vi bader må man vise køkultur. Ida først, ho skal skremme bort fisken. (Jeg hater nemlig ting som bor under vann, med mindre det er en hai eller en hval, og det fins verken i Persbydammen eller på Haugsmølla.) Så Maja, ho skal skremme blodiglene. Så Annette, ho skal skremme kleggen. Og til slutt meg, jeg skal skremme det som er igjen. Det hender seg jeg tar Annette sin jobb, jeg er rå på å slå klegg.
Vi planlegger Danmarkstur neste sommer. Jentene på roadtrip. Og vi gleder oss! Ta alt på sparket og bare leve livet. Ahh..

Rekekveld hos Ida har blitt tradisjon. Derfor kjøpte jeg fire kilo reker på onsdag, samt litt alkohol. Vi storkoste oss. Vi var alle sammen, til en forandring. Ida, Annette, Lissen, Maja, Karoline, Therese, Thomas, Øystein, Lars og Thor-Agne. Jeg hadde det så kos. Det var drittslenging, latter, oppdateringer, allsang, alkohol og reker. Thomas var den treigeste til å pille rekene sine, jeg og Ida var kjappest. Vi ble overbevist om at det var fest på blindesenteret, for så mye trafikk hadde aldri Thomas sett her oppe før. Det kjørte sikkert sju biler forbi.
Det ble litt snakk om påsken, men påskeharens aksjoner ble ikke tatt opp, gudskjelov.
Spotify ble lasta ned, men Ida likte ikke den fine musikken vi andre ville høre på. Da Ida fikk bestemme, var Øystein kjapp med å si at russetida var over den, så no *ntz ntz* trengte vi ikke.
Så var det natta. To dro litt tidligere, og resten sov over. Tre i senga, og tre på sovesofaen blir trangt og varmt. Det rant av meg, det er jeg sikker på. Forstsatt litt beruset våkna jeg halv sju, kledde på meg og gikk ned. Da hadde Thor-Agne og Lars slått opp leir oppi sofaen i stua og under bordet. Jeg smilte for meg selv, og dro på jobb.

"Nå er det sommer, siden du er tilbake på jobb, Elisabeth!" Hyggelige mennesker som er innom Bunnpris opptil flere ganger om dagen.

Jeg ble nervøs i sjela mi på vei hjem fra jobb. Jeg ringte Ida, jeg ville nemlig bade. Men hesten til Ida hadde løpt gjennom gjerdet om natta, og ingen visste hvor ho var. Jeg kjørte veldig sakte på vei hjem, ransaka hvert jorde og hver skog med falkeblikket mitt, men ingen hest å se. En time senere fant de ho. I en skog, ikke langt unna, der ingen hadde lett. Alt var bra med hesten, den var ikke tørst en gang. Etter 12 timer med hesteleting var Ida sliten, og spurte pent om ho kunne få sove i den kalde kjelleren vår i natt. Og det kunne ho selvfølgelig.

"I e eit steinras, og du skal falla med meg."