Venting.

I dag er en typisk brilledag. Siden jeg har fått nye briller, må jeg bruke dem, og siden jeg har fri i dag og ingen spesielle planer enn å fikse bilder, går jeg med de i dag. Jeg ser overlegen ut med briller. Jeg må gå med nesa opp i været for å ikke se over kanten. Jeg hadde ikke sett paven om han hadde stått tre meter unna meg med den store hatten sin. Så jeg er en ufrivillig overlegen brilleslange. Hurra. Men fine er brillene da. Å ta bilder med dem på er en annen sak.
Jeg måtte ta bilder av bringebæra for pappa. Den er nemlig sjuk, og da måtte jeg ta bilder som han kunne sende et sted for å finne ut hva det er. Bringebæra er som sønnen pappa aldri fikk. Han snakker om den bæra hele tida, og patruljerer hekkene hele dagen. Det er bringebæra alle spør om hvis han treffer kjentsfolk. Så spør de om meg og Marianne. Hvis de får tid, siden pappa legger ut i vide og brede om bæra. Rart han ikke har døpt alle sammen. Bær har det ikke kommet enda heller, men neste uke blir det vel fult sirkus her, da ti plukkere kommer fra Slovakia for å plukke denne "sønnens" bær. Men nå er bringebæra vår av den beste du får også, vi har ventelister på flere A4-ark allerede i april, pluss alle bedriftene som skal ha. Vi har en egen mann som kjører bæra til Oslo også. Og hele sommeren har vi bringebær til frokost, lunsj, middag, dessert og kveldsmat.

Ida dro til Danmark i dag. Ho blir borte ei uke. Så jeg håper Annette jobber omtrent som meg, så har jeg noen å leke med. Jeg liker ikke å være alene etter ett år på fhs og ett år i kollektiv. Det er rart, og jeg føler meg veldig ensom da jeg først blir alene. Før likte jeg meg alene, men nå blir jeg litt urolig og lurer på alle driver med. Så nå ser jeg på AFV og hører på flickan i Havanna. Hvorfor spør du sikkert? Jeg vet ikke, jeg er ensom.

Jeg venter. Jeg venter på Annette nå, vi skal se film.
Jeg venter på Holga med filmruller.
Jeg venter på å få lønnå jeg får betalt MasterCard-regning.
Jeg venter på å dra tilbake til Trondheim.
Jeg venter på fadderuka.
Jeg venter på å flytte inn ordentlig i Skansegata.
Jeg venter på å få daglige klemmer av Ann Kristin.
Jeg venter på å bli korrigert av Sandra.
Jeg venter på å fortelle Monica at ho skal spise.
Jeg venter på å løpe etter Pernille og Emmy og skrike.
Og jeg venter på fylla med alle der oppe.

Med andre ord - jeg gleder meg til mye!